I denne perioden har hver eneste president som ble valgt hvert 20. år, enten blitt drept ved et attentat eller av sykdom i sin presidenttid. Altså 1840, 1860, 1880, 1900, 1920, 1940 og 1960. Av de syv presidentene dette gjelder, Harrison, Lincoln, Garfield, McKinley, Harding, Roosevelt og Kennedy ble fire myrdet, to døde av sykdom og en av matforgiftning. Til sistnevnte var det spekulasjoner om også dette var et attentat, uten at det har fått støtte fra offisielt hold. Statskupp får sjelden det. Seierherrene skriver som kjent historien, og derfor eksisterer ikke et vellykket forræderi.
Blant presidentene valgt på årstall utenfor denne 20-årssyklusen har ingen blitt utsatt for attentat og kun én døde som president. Det skulle neppe være nødvendig for tilfeldighetsanalytikerne å finne fram kulerammene sine overfor et slikt opplagt mønster. Dette er et fenomen langt ut over tilfeldighetene, og mange har lett etter sammenhenger og forklaringer.
Brøt syklusen
Ronald Reagan, som ble valgt i 1980, var den første til å bryte syklusen, og overlevde et attentat 1981. Noen vil nok hevde at han var mer eller mindre hjernedød på slutten av sin presidenttid på grunn av fremskreden Alzheimers og dermed ute av stand til å fungere som president. Han unnslapp kanskje syklusen ved at han fungerte som en marionettdukke mens andre trakk i trådene. Det samme var muligens også grunnen til at George W. Bush som ble valgt i 2000 overlevde, og det nærmeste han kom et attentat var å få en sko slengt i ansiktet.
Årsaken til dette mønsteret sies å ha sin opprinnelse i en forbannelse fremsatt av en karismatisk indianerleder, Tecumseh. Dette skjedde etter at indianerne tapte slaget ved Tippecanoe i 1811, som markerte et dramatisk vendepunkt i indianernes motstandskamp. Han sendte da en beskjed til den amerikanske generalen William Henry Harrison, som senere ble president i 1840: «Harrison vil dø i sitt presidentembete. Og enhver stor høvding valgt hvert 20. år etter dette vil også dø. Og når hver av dem dør, la alle minnes døden over mitt folk.» Ikke alle historiebøker eller westernfilmer får med seg proporsjonene i utryddelsen av indianerne i Amerika. Før Columbus er det antatt at antallet indianere var 40–50 millioner, i dag er omtrent 800 000 av dem tilbake.
Historien om denne forbannelsen savner den korrekte historiske dokumentasjonen for å skille dette fra fakta eller en god vandrehistorie. Det finnes flere varianter av historien, og hvorvidt svaret ligger i svart magi og andre heksekunster, er fortsatt en gåte.
Jupiter–Saturn-syklusen
Astrologer har også vært på banen i sakens anledning, og det er nærliggende å trekke inn Jupiter–Saturn-syklusen som er tett sammenfallende med disse årstallene. Jupiter og Saturn er i konjunksjon med hverandre hvert 19,8 år, og med litt liberale orber er dette innenfor denne syklusen og disse årstallene. Jupiter symboliserer konger og statsoverhoder, optimisme, framgang og håp. Saturn er symbol på begrensning, død, pessimisme, motgang og mørke. Når disse to planetene forenes, oppstår en blanding av disse kreftene, og utfallet kan noen ganger bli dramatisk. John F. Kennedy var en slik lysende president som tente et fredshåp og brakte ungdommelighet, fornyelse og optimisme inn i verden da han inntok Det hvite hus. Etter de skjebnesvangre skuddene i Dallas 22. november 1963 senket et mørke seg over verden, og enda en flamme av håp var blitt slukket.
John Lennon led en lignende skjebne. Han var kanskje det nærmeste noen kan komme en presidentposisjon i verden av rock and roll, tatt i betraktning at Elvis allerede var konge. Lennon var i motsetning til Elvis sterkt politisk. Han var kontroversiell og uforutsigbar, og det han sa og mente hadde stor gjennomslagskraft. Han var en farlig person. Han ble født på en Jupiter–Saturn konjunksjon i 1940, ble berømt på den neste i 1960 og skutt på den neste i 1980.
