Tekst: Flux forlag og Åse Draglands bok Medisinering med bismak.
I 2013 var 15 prosent av amerikansk ungdom i videregående skolealder diagnostisert med ADHD, og lite tyder på at tallet har gått ned. I Norge er vi på ingen måte bedre. Fortsatt ligger Norge i verdenstoppen når det gjelder ADHD-diagnoser. I 2018 ble det solgt ADHD-medisiner for 350,8 millioner kroner i Norge – en økning på 88 prosent fra 2010.
Hva var det som skjedde da den voldsomme bølgen av ADHD-diagnoser skyllet over den vestlige verden på 90-tallet og utover? Var det noe spesielt som hendte i samfunnet og omgivelsene våre rundt 1990 som påvirket barn og unge sterkt? Ja, mener Richard Louv, som er forfatter av Last Child in the Woods: Saving Our Children From Nature-Deficit Disorder (2005).
På åttitallet ble dataalderen introdusert. Og på nittitallet grep det om seg med spill og underholdning foran skjermene. Forfatteren brukte ti år av sitt liv på å reise rundt i USA og snakke med foreldre og barn. Hvor lekte barna? Var de i kontakt med natur? Opplysningene han fant var nedslående. Barn gikk stadig sjeldnere ut. Lek og aktivitet foregikk innendørs – og ofte foran skjermer.
Norge kan ikke sammenlignes direkte med USA, men også her til lands har man sett en økende trend de siste tiårene. Der leken tidligere foregikk på fotballøkka og i nærmeste skogholt, skjer den nå på Instagram, Facetime eller World of Warcraft og andre dataspill. Richard Louvs teori var at mangel på opplevelser og kontakt med natur, fører med seg alvorlige fysiske og psykiske plager. Det leder til barnefedme, ADHD og depresjoner, og problemene rammer særlig barn i deres viktigste utviklingsår, mente han.
Forfatteren viste blant annet at mangel på natur i nærheten av hjemmet, gjorde barn dårligere rustet til å tåle stress. De som var lite ute i naturen så ut til å være mer sårbare for angst og depresjon. Kunne det være slik at natur virker som en buffer mot stress? Teorien understøttes av annen forskning. Studier som forskere ved Cornell University har gjort, viser at om barn har natur nært rundt seg, gir dette sterk effekt i vanskelige perioder. For barn som opplevde familieoppbrudd, flytting eller mobbing, ga naturen stabilitet og trøst. I tillegg la grønne omgivelser til rette for lek og omgang med andre barn.
Barn og unge med ADHD-diagnose er urolige og har problemer med oppmerksomheten. Men de klarer å konsentrere seg bedre etter å ha lekt ute i naturen. Den aktive, direkte oppmerksomheten deres får hvile og restitueres. Selvfølgelig er ikke mangel på natur hovedårsak til ADHD. Men naturen har større innvirkning enn det vi tror.
Espen Idås har jobbet over 20 år som psykologspesialist, og har fulgt utviklingen av medisinutskriving til barn under 18 år. Han er bekymret. Særlig i saker der det åpenbart handler om mangelfulle livsbetingelser.
«Mest skremmende er de tilfellene der barnet er mishandlet fysisk eller psykisk over tid. Dette resulterer ofte i konsentrasjonsproblemer på skolen, og at de blir oppfattet som rabagaster eller blir rapportert som umulige av foreldrene eller andre. Dette kan være barnets forsøk på å fortelle at han eller hun har det svært vanskelig. Samfunnets svar i disse tilfellene bør ikke være å medisinere barnet,» sier Idås.
Å finne sin plass og innordne seg i tråd med omgivelsenes forventninger og krav, kan være svært krevende for noen barn. Vedvarende fokusert oppmerksomhet og utholdenhet i stillesittende aktiviteter passer ikke for alle. Når samfunnet, barnehager og skoler snevrer inn normalitetsspennet og har ensidige forventninger til barns atferd og kognitive fungering, vil enkelte barn uunngåelig falle utenfor.
Barn som er mer urolige og ukonsentrerte enn andre, de som vi kanskje tidligere ville ha sagt hadde «lopper i blodet», vil skille seg ut – eller bli skilt ut. Diagnoser og medisiner legger forklaringen og ansvaret på barnet, og kan stå i veien for nødvendige holdningsendringer, tilpasninger i miljøet og støtte til omgivelsene og barnet selv.
Les mer om boken «Medisinering med bismak», som teksten er et redigert utdrag fra.
Medisinering med bismak
Dette er boktittelen på Åse Draglands siste bok, og her er bokomtalen fra Flux forlag:
I 1960-årene ble psykisk syke mennesker lobotomert. I dag består behandlingen av sterke medisiner. Dette begrunnes med en hypotese om kjemisk ubalanse i den sykes hjerne, noe som ikke er underbygget av forskning.
Eldreomsorgen sliter med for stort forbruk av medisiner. Hjemmeboende kan stå på 14–15 reseptbelagte medisiner, og i sykehjem kan beroligende piller overta for manglende ressurser og omsorg.
Vil generasjoner etter oss stille oss til ansvar for å ha dopet ned en hel generasjon med medisiner som gir bivirkninger og et redusert liv? I dag regner mange debatten om et medisinfritt tilbud som den viktigste i norsk psykiatri i etterkrigstid.
Boka gir et innblikk i de uenighetene som råder i Norge i dag om medisinering av sårbare grupper. Den bør leses av alle som jobber med omsorg i helsevesenet, av dem som forskriver medisiner, og av brukere selv.
Forfatter Åse Dragland (f. 1951) er cand. mag, og har jobbet ved sosialkontor og psykiatrisk sykehus. Hun har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Hun har tidligere utgitt bøkene Kroppen snakker og Kroppens skjulte intelligens, som nådde bestselgerlisten for generell litteratur.
«Boka gir et reelt bilde av hva brukere har slitt med av tvungent medisinbruk i alle år.»
– Jan-Magne Sørensen, leder av Hvite Ørn
Teksten er hentet fra Flux forlag og boken Medisinering med bismak av Åse Dragland.
