Sliter du med vinterdepresjon?

Når det lysner utpå formiddagen, er det morgen i kroppen. Når vi skal legge oss om kvelden, har kroppen ettermiddag i seg. De mest plagede blir liggende våkne til mellom klokka to og fire om natten. Og tanken på å stå opp når klokken kimer, er ganske fjern…

 

Vår biologiske klokke ser ut til å være innstilt fra fødselen av, og den er vanskelig å justere. Det er for eksempel den som avgjør om vi blir A- eller B-kveldsmennesker. Bedre blir det heller ikke når klokka snus fram og tilbake på høst og vår. Er det rart vi blir forvirret, overtrette, ukonsentrerte, dorske og i verste fall deprimerte?

 

Lyset fra solen er grunnlaget for alt liv på jorden – fra plantenes fotosyntese til det å synkronisere biologiske klokker hos alle levende vesener. Både døgnvariasjoner og årstidsvariasjoner er tilpasset lysets intensitet. De fleste dødsfallene skjer om natten, det samme med frekvensen av hjerneslag, astmaanfall og allergi. Hjerteinfarkt derimot skjer hyppigst på morgenkvisten.

 

På vinterstid når det er mørkt og trasig, blir vi hyppigere syke av influensa, forkjølelse, høyt blodtrykk og depresjon. Listen er lang over sykdommer som rammer når mørketiden legger seg over landet. Disse «mørke fakta» har fanget interessen til forskerne for å se på årstidsvariasjoner, og hvilken rolle lyset har for vår helse.

 

 

Det er langt over 100 år siden den danske legen Niels Ryberg Finsen fikk Nobelprisen i medisin i 1903. Han ble kjent over hele verden for sin lysterapi.

 

Finsen ble født i 1860 på Færøyene, og i 1890 utdannet han seg til lege ved Universitetet i København. Etter en tid som prosektor i anatomi, fattet han interesse for lysets innvirkning på levende organismer − noe som inntil da hadde vært lite kjent. I et brev skriver han: «Jeg skal da vist forresten til at tage fat paa de forsøg med lyset. Er det mon gavnligt, Lyset, eller skadeligt? Eller begge Dele?»

 

Finsen satte i gang en rekke zoologiske forsøk på dyrs reaksjon overfor lyseksponering, og fattet straks interesse for lysets virkning på sykdommer. Under en koppeepidemi i Norge i 1893 bedret man angivelig sykdommen etter Finsens forslag ved å fjerne UV-strålene gjennom å dekke til vinduene med røde gardiner – noe som ble kalt det «røde værelse».

 

Gradvis vendte han sin interesse mot lysterapi av hudsykdommer. Finsens interesse var i første omgang lupussykdommen, og han bygde behandlingsrom med kunstig lys som liknet på sollys – det såkalte kullbuelyset. Den første pasienten ble behandlet i 1895. I 1896 ble Finsens Medisinske Lysinstitutt grunnlagt, og i 1900 ble 238 pasienter behandlet − 178 med lupus vulgaris med oppsiktsvekkende resultater.

 

Noe senere så man klart at sollys har positiv og legende effekt på psoriasis og flere typer eksemer. I dag konsentreres mesteparten av forskning på lysets virkning omkring hvordan vi har det mentalt.

 

 

Blant de ytre årstidsavhengige faktorer er lyset en av de viktigste, og de første beretninger om lysets betydning på psyken skriver seg tilbake til århundreskiftet. Reiser til polare områder ga innsikt i sammenhengen mellom lysmangel og depresjon. Under en arktisk ekspedisjon i 1898, merket en skipslege at mannskapet på vinterstid ble rammet av en enorm matthet som straks bedret seg etter at de seilte tilbake til solfylte farvann. Skipslegen fortalte om sine observasjoner til medisinere som fikk litt å fundere på. Årene gikk, og i 1984 ble de første forsøk på dyr startet. Man kjente til at vekslingene mellom den mørke og lyse årstiden eksempelvis påvirket forplantningsevnen hos flere dyrearter, og man antok at «konglekjertelen» hvor hormonet melatonin produseres, spilte en vesentlig rolle. Denne lille kjertelens funksjon har i nyere tid fått stor oppmerksomhet i forbindelse med vintertretthet og «Seasonal affective disorders» (SAD) hos oss mennesker.

 

Når man snakker om lys og lyspåvirkning, er det to hormoner som har spesielt stor betydning. Det er melatonin og serotonin, og man skal ikke rokke mye ved denne balansen før man merker konsekvensene både på kropp og sinn.

 

«Konglekjertelen» (epifysen) er et organ på størrelse med en ert og en del av det «indre urverket» hos alle pattedyr. Kjertelen påvirkes gjennom dagen av dagslys som undertrykker produksjonen av melatonin. Når sola går ned, øker produksjonen av dette søvnhormonet. Underforstått; i mørketiden er det lite med sollys som kan bremse produksjonen av søvnhormonet – og vi blir stuptrøtte.

 

 

Professor Russel J. Reiter ed University of Texas Health Science Center i San Antonio USA, er en kapasitet som har sørget for ny kunnskap om søvnhormonet melatonin. For noen år siden foreleste han ved universitet i Tromsø om melatoninens mulige positive egenskaper i forhold til sykdommer og aldring. I USA har melatonin nærmest fått stempel som et vidundermiddel mot blant annet aldring, kreft og en rekke andre sykdommer og tilstander.

 

Russel J. Reiter prediket ikke bare om melatonin og dets mulige helbredende egenskaper, men også dets evne til å regulere biologiske rytmer. Professoren beskrev melatonin som det kjemiske uttrykk for mørke. Når det er mørkt, produseres melatonin, mens utskillelsen stanser når vi utsettes for lys. I så måte befant Reiter seg midt i «forskningens navle» siden svært få ute i verden vet hvor ekstreme lysforholdene er i Nord-Norge på vinterstid. På det lyseste i januar er lysstyrken målt til 10 lux, det vil si at det knapt er lys i det hele tatt. Mens på det mørkeste i juni – midt på natta – er mer enn 1000 lux. Kontrasten er enorm.

 

Medforsker professor Karl-Arne Stokkan ved avdeling for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø, ledet et forskningsprosjekt som ble avsluttet for to år siden. Stokkan fant ut at forsøkspersonene produserte mer melatonin, og at utskillelsen strakte seg over flere timer om vinteren enn om sommeren. Han fant også at de lyse sommernettene i Tromsø forskjøv utskillelsen av melatonin med tre timer. Det er for øvrig nordpå man finner den største andelen av personer som lider av vintertretthet og vinterdepresjon.

 

 

Kroppen kan altså produsere for mye melatonin i mørketiden, men like dumt er det at produksjonen av serotonin blir undertrykt av samme årsak. Så fort vi slår opp øynene om morgenen og lar lyset slippe inn via synsnerven, begynner dannelsen av «lykkehormonet» serotonin. Men så var det mørketiden da, og lyset som spolerer deler av denne viktige produksjonen.

 

Serotonin er et signalstoff, et spesialisert molekyl, som overfører nerveimpulser fra en nervecelle til en annen. Hittil er over 30 forskjellige slike signalstoffer i hjernen (nevrotransmittorer) identifisert. Noen av dem har spesialoppgaver, mens andre har bredere nyttefunksjoner og arbeidsoppgaver som å påvirke basale funksjoner fra muskelbevegelser til humør. Sammen med acetylkolin, dopamin og noradrenalin er serotonin det signalstoffet som har flest oppgaver og som finnes i størst mengde i hjernen og ryggmargen.

 

Hjernes signalstoffer samarbeider om å holde orden på våre følelser og tankeprosesser, inkludert evnen til å ta avgjørelser og tenke klart. Selv om det er i hjernebarken de «overordnede avgjørelsene» tas, ser det ut til at hjernen fungerer som et slags demokrati ved at de ulike sentrene fordeler oppgavene mellom seg. Noen stoffer regulerer søvn og appetitt, andre i hvilken grad vi føler smerte, humør og motivasjon. Dersom et av sentrene i hjernen svikter, vil et av de andre dominere.

 

Nivået av serotonin påvirker andre signalstoffer i hjernen. Det betyr at det regulerer hvilke beskjeder som gis prioritet. Serotonin inntar en særstilling når det gjelder hvordan vi føler oss. Er vi glade og energiske eller deprimerte og trøtte? Et lavt nivå av serotonin kan slå beina mentalt under oss og føre til depresjoner.

 

 

For å produsere serotonin, gjør hjernen vår bruk av den essensielle aminosyra tryptofan som finnes i kjøtt, meieriprodukter, egg, fisk, brun ris, peanøtter, soyaproteiner og de fleste grønnsaker. I et variert kosthold, er sjansen liten for at vi får i oss for lite tryptofan. Men for at aminosyra skal bli transportert i en viss fart til hjernen, er karbohydrater et must. Det kan forklare at vi i mørketiden blir «sjokoladegale» og ellers ofte har lyst på karbohydratrik mat. De som kjenner dette «suget» etter søtt, har som regel altfor lave mengder serotonin.

 

 

Gjennom flere år har man vært oppmerksom på at mengde tilgjengelig naturlig lys er avgjørende for en slags avart av en typisk depresjon. På 1980-tallet fikk denne typen depresjon navnet «vinterdepresjon», som på engelsk benevnes SAD, Seasonal Affective Disorder. På norsk snakker man om en sesongavhengig affektiv lidelse som opptrer i mørketiden.

 

Flere undersøkelser tyder på at 5-10 prosent av Norges befolkning lider av vinterdepresjon, og at det muligens er dobbelt så mange som sliter med sub-SAD. Med andre ord er det nærmere 400.000 personer som er vinterdeprimerte, og om lag 800.000 som har lettere symptomer av samme karakter. Tallene er imidlertid noe usikre, siden det er mange som ikke blir fanget opp eller at de blir feildiagnostiserte som alvorlig deprimerte.

 

Hovedandelen av vinterdeprimerte er kvinner – ca 80 prosent. Det kan skyldes at menn ikke er flinke nok til å gå til legen dersom de kjenner seg nedtrykte eller i utakt med seg selv. Ikke overraskende viser hyppigheten av vinterdepresjon en klar tendens til å øke jo lenger fra ekvator man bor – svarende til mindre dagslys om vinteren.

 

 

De fleste for symptomer på dette mens de er i alderen 20 til 40 år, men også barn kan være rammet. Symptomer kan for eksempel gi seg utslag i at skolekarakterer synker gjennom vinteren og stiger om våren, eller at barnet opplever dårlige sosiale relasjoner gjennom vinterhalvåret. Forskere i nordlige områder har funnet ut at så mange som 90 prosent av 12-15 åringer rapporterer om slapphet, nedsatt humør eller behov for mer søvn i vinterhalvåret.

 

Vinterdepresjon kjennetegnes av at den kommer sigende på i oktober og november, og varer til mars og april. Første tegn er at man føler seg totalt tappet for energi, litt nedtrykte og triste, blir asosiale, får konsentrasjonsproblemer, legger på seg, får unormalt stor behov for søvn, søtsaker og karbohydratrik- og fet mat, humørsvingninger og generelt dårlig humør. Personer med vinterdepresjoner er også mer sensitive for geoklimatiske forhold, som å arbeide innendørs, vær- og temperaturforandringer. Enkelte får også smerter i muskler/ledd, hode og et slags trykk i brystet.

 

 

En utløsende årsak til vinterdepresjon er at lengden på dagen blir for kort eller at man får for lite naturlig dagslys i løpet av dagen. Kroppens biologiske klokke får ikke tilstrekkelig korrigering til å opprettholde riktig døgnrytme. Ved vinterdepresjoner er kroppens biologiske klokke enten forskjøvet – det vil si at den viser «feil» tid – eller at døgnrytmen er forskjøvet – det er lite forskjell mellom dag og natt i kroppens døgnsyklus. Ofte er det en kombinasjon: kroppens døgnrytme er både svekket og kommer til feil tid på døgnet. Resultatet er at man kommer på kollisjonskurs mellom det fysiske og psykiske, og blir kraftløs og motløs.

 

 

For å få en indikasjon på om du har sesongrelatert depresjon (seasonal affective disorder), er dette de typiske kjennetegnene på om man har en slik mørketidsreaksjon: