Tekst og foto: Julie C. Høie
– Det er typisk for sånne som meg å få beskjed om at vi har en livlig fantasi, smiler Maren Anne Gustavson, alias klarsynte Dana. Smilet røper et mellomrom mellom tennene som får henne til å virke yngre. Hun er en vakker og moden kvinne, med langt blondt hår og øyne som hvisker om mange dype hemmeligheter. Både såre og fine.
– Du vet, det er ikke før nå jeg har våget å stå åpent frem med mine evner. Jeg har hele tiden villet beskytte barna mine, men jeg kjenner at nå er tiden inne for at jeg skal leve det livet jeg alltid var ment å leve, sier hun og holder blikket.
Et annerledes barn
Barndommen tilbragte hun på det glade Sørlandet i Kragerø, men de tidlige årene var imidlertid ikke av den lykkelige sorten. Maren-Anne «Dana» Gustavson beskriver oppveksten som tøff ettersom foreldrene skilte seg tidlig i hennes liv. Hun bodde derfor sammen med moren og besteforeldrene sine til hun var 8 år. Da giftet moren seg på nytt og fikk fire barn på kort tid.
På skolen ble Maren-Anne mobbet fordi hun var skilsmissebarn, noe som ikke var vanlig på den tiden. Ingen av vennene visste hvem faren hennes var frem til hun var rundt 10 år, da han flyttet til Kragerø. Det ble heller ikke lettere av at hun slet med dysleksi, noe som skolen ikke oppdaget.
– Jeg trakk meg ofte tilbake i min lille verden, og der var det ting som ingen andre forsto. Ting jeg så som ingen andre kunne se. Som lysånder og symboler. Jeg følte meg veldig annerledes, og ble som regel beskyldt for å ha stor fantasi, minnes Dana, og lukker øynene før hun kommer på en viktig episode.
– Da jeg var 7 år, fikk jeg min første erfaring av å bli trodd. Jeg husker jeg var i Stavern med min farmor og vi gikk tur langs vannkanten. Jeg sa uten å tenke over det: «Her har det stått en kirke.» Min farmor bare smilte av det da, men etter turen sjekket hun i historiebøkene til Stavern. Og ganske riktig, akkurat der jeg hadde pekt ut da vi gikk på tur, hadde det stått en kirke for flere hundre år siden. Det er første gang jeg ble trodd, forteller Dana og stryker hendene tankefullt mot hverandre.
Følte seg alene
Å være født med evner «ut over det vanlige» kan oppleves som både positivt og negativt på samme tid. Positivt fordi åndeverdenen ofte oppleves som en støtte for den med evnene, og negativt fordi mange klarsynte forteller at de føler seg alene med det de ser, og ofte opplever ikke å bli trodd. Dette gjelder også for Dana.
– Gjennom oppveksten følte jeg meg veldig splittet. Jeg våget ikke å prate for mye om ting jeg så og hørte. I dag tør jeg det, men det har kostet, sier hun stille.
Å bli stemplet som et fantasifullt barn er én ting, men det er enda verre å bli det samme som voksen. Da kan man fort havne i kategorien «gal».
Alt raknet
Det begynner å bli noen år siden nå, men for åtte år siden raste verden rundt henne sammen. Da hun var i begynnelsen av 40-årene, gikk hun gjennom et samlivsbrudd med faren til det yngste av sine to barn. Det gjorde ikke saken bedre at hun på denne tiden også begynte på kurs i theta-healing.
– Selve theta-healingen hadde for mange regler og ritualer etter min smak, og jeg synes kursledelsen var veldig intolerante, og de latterliggjorde meg for det jeg mente og følte. Det gjorde meg veldig trist, og jeg hadde det allerede vanskelig emosjonelt ettersom jeg slet på hjemmebane. Det ble rett og slett for mye for meg.
Dana trekker pusten. Hun er usikker på hvor detaljert hun skal være.
– For å gjøre en lang historie kort: Jeg kjente at det var en ny energi som skulle komme. En dag måtte jeg ut med det, men dessverre ble ikke denne informasjonen godt mottatt blant de fleste, sier hun og rister oppgitt på hodet.
Healeren våknet
Etter theta-healingkurset fulgte en vanskelig periode. Hun så ting og beskjeder på vegger, beskjeder helt tilbake fra oldtiden, men dette fortalte hun ikke videre. Den vanskelige perioden åpnet også for healingevene i henne, men i stedet for å bli latterliggjort ble hun møtt med anerkjennelse og en økende pågang av folk som ønsket å bli healet av henne.
Ifølge Dana selv faller healing veldig naturlig.
– Jeg har healet i det skjulte i årevis, men jeg har har aldri tenkt over at jeg healer. Jeg tar ikke på noen når jeg healer, men jeg setter i gang reaksjoner i kroppen, smiler hun forsikrende, og legger til at hun har gått i healinglære hos Erik Peal.
Hun opplevde det godt endelig å bli møtt med respekt for sine evner, men den vanskelige perioden satte likevel dype spor.
– Det var ikke sånn at jeg gikk ut i verden og skrek at jeg var en healer. Jeg syntes det var tøft å bli sett på som annerledes, så jeg gjemte meg lenge etterpå. Nå har jeg lagt denne tiden bak meg, og jeg har lært å akseptere at jeg er annerledes. Jeg vet ofte hva folk skal si før de gjør det, og jeg er sensitiv. Jeg har lært å akseptere at jeg ser ting ikke andre kan se. Jeg kan av og til se andre ansikter komme i fjeset på en person, eller ting som kommer ut av veggen. Dette holder jeg som regel for meg selv, jeg vil jo ikke skremme noen.
Veiledersirkel
Blant de som har møtt Dana med respekt, er Wenche-Brit Karlsen. Hun driver en veiledersirkel som består av henne, Dana og to andre. Alle er klarsynte healere i alderen 30–60 år.
– Det var noen venner av meg som tipset meg om sirkelen for en stund siden. Jeg trodde ikke på meg selv, men de ga meg mot. Jeg var veldig nervøs den første gangen, men har etter hvert blitt veldig trygg i rollen, forteller Dana, som i dag har mange faste klienter.
Noen samtaler varer bare i fem minutter, andre kan vare i to timer. Ofte har hun lange samtaler.
– Det er veldig fint å dele erfaringer med andre, og vi samarbeider godt. Jeg ser det sånn at alt er en universell sirkel, jorden er en sirkel, og vi kobler oss på en felles energi der kundene veiledes enkeltvis. Når jeg jobber i veiledersirkelen, er jeg koblet på en annen energi. Det er ikke slitsomt, men intenst. Derfor trenger jeg ro rundt meg, forklarer hun. Når Dana veileder, benytter hun seg gjerne av englekort, pendel og sitt klarsyn.
– Jeg får inn stillbilder og levende bilder som på en film, sier hun, og kommer på en historie om hvordan hennes evner også kan fungere.
– Det var for noen år siden. Jeg skulle reparere bilen min, og han på verkstedet sa at han ikke forstod hvorfor han var så hyggelig mot meg. Da bare svarte jeg på innskytelse: «Det er fordi du har bursdag den 23. november.»
Dana tar en kunstpause.
– Han ble virkelig paff. Jeg traff spikeren på hodet, og slik er det noen ganger. Svar kommer til meg helt ut av det blå.
Mannen med ljåen
Noen synske beskriver at «synene» kommer til dem som i en film, i farger eller svart-hvitt. Andre beskriver det som om de opplever at det de «ser», er som en virkelighet de befinner seg i der og da. De kan både lukte, føle og ta på, nesten som om de reiser til en parallell verden bakover eller fremover i tid. Dana beskriver at hun som regel «ser» i bilder, mens andre ganger bare sanser hun ting.
– Åndene kommer til meg når jeg trenger dem, forklarer hun. En gang så hun imidlertid en ånd hun absolutt ikke ønsket å se. Hun var ganske ung og var på besøk hos sine besteforeldre som bodde i et gammelt sørlandshus fra 1800-tallet.
– Episoden skjedde da jeg var rundt 18 år, og det var en skremmende opplevelse. Ånden jeg så, var mannen med ljåen. Han bare sto der og jeg husjet på ham. «Gå bort», sa jeg, og til slutt så gikk han. Jeg klarte ikke å ta dette inn da, jeg visste bare at jeg ikke skulle sove på loftet der igjen, forklarer hun grøssende.
Dette er en av de få gangene hun har blitt redd, for som regel er det lysånder hun ser. Ånder med positiv energi.
I lære hos Tørum
For å bedre forstå seg selv og for å utvikle sansene sine har Dana gått i lære hos blant andre klarsynte Gro-Helen Tørum, kjent fra blant annet TVNorge-serien «Åndenes Makt». Dana får ikke rost Tørum nok.
– Tørum er helt fantastisk! Hun har gitt meg troen på å være den jeg er, og på at jeg har evner. Når jeg ser på familiehistorien, så kan det godt være at dette ligger i genene. På min farsside var det en del som trodde på reinkarnasjon, mens min oldemor hadde en kvinneklubb som aktivt delte sine erfaringer fra tidligere liv, smiler Dana.
– Dette gjorde min oldefar ganske redd, og det gikk rykter om at man kunne høre banking i veggene hvor de hadde klubbmøte, smiler hun.
Klienten i fokus
Når Maren-Anne ikke sitter i veiledersirkelen, hender det at hun tar imot klienter hjemme. Da kan hun i tillegg til kortlesing og healing også lese i hender. Det er like mange menn som kvinner som oppsøker henne, og det er folk i alle aldre.
– Hvorfor skal folk ringe deg?
Dana blir igjen stille. Blikket flyter, hun stirrer ut mot havet. Kanskje forsvinner hun tilbake i minnene om barndommen i Kragerø. Tilbake til alle gangene hun så ting ingen andre kunne se. Til den følelsen.
– Det er et vanskelig spørsmål, sier hun omsider og stryker fingrene gjennom håret. Nøler litt, så kommer det.
– Jeg er god til å veilede, og det hender jeg benytter meg av mine egne erfaringer som hjelp til den som ringer, men jeg har alltid den som ringer i fokus. Jeg føler meg veldig trygg på det jeg gjør, og kobler ut meg selv. Jeg er liksom bare et mellomledd, og er ydmyk og takknemlig for å kunne hjelpe andre.
– Det handler om å være tro mot hva hjertet ditt sier. Det er først når du tør å gå inn der at du kan være fri. Da vil du automatisk kjenne på hva som er riktig overfor deg selv og andre. Jeg er der nå, jeg føler meg fri. Nå er det endelig min tur.
Les mer om Dana på Krystallkulen eller hennes nettside Veiledersirkelen
Dana treffes på 829 95 173 (Kr 26,00/min, aldersgrense 18 år)
