Evelyn Torstensrud (f.1946) står og myser i solen utenfor hjemmet sitt. Rundt henne på plenen spretter familiens lille chihuahua bekymringsløst mellom høye grasstrå og gamle bjørketrær.
– Kom hit, lille venn, lokker Evelyn litt engstelig. Flere farer lurer for små vofser. Foran huset går det en liten grusvei, og rett bak huset renner Glomma klukkende, mørk og mystisk. Evelyn forteller at en mann skal ha hoppet i elven omtrent der hun bor, og kanskje går han igjen. Av og til er det nemlig som om det går et kaldt drag gjennom Evelyns lune stue, så hun har sørget for å ha tilgjengelig flere tykke pledd der for å holde varmen.
Tilfeldig er det ikke. Evelyn Torstensrud er ikke av typen som «tror» på spøkelser – hun er av dem som mener å kunne kommunisere med det overnaturlige.
– Jeg har opplevd så mye at rart at jeg nesten ikke tror det selv, men sett deg ned. La oss først spise litt vafler, smiler Evelyn, som har vært tidlig oppe og i god bestemorstil stekt et lass med de tradisjonsrike melhjertene og trukket kaffe.
Begynnelsen
Det er ikke hver dag Medium får møte klarsynte av Torstensruds kaliber. Hun kan skilte med nesten 50 års yrkeserfaring som klarsynt og healer. Bak seg har hun et langt ekteskap. I 30 år var hun gift, og hun er mor til to, bestemor til fem og oldemor til tre, snart fire. Hun har figurert flere ganger i pressen som følge av sitt arbeid med «å gi en medmenneskelig hånd», som hun selv beskriver det.
Evelyn drar frem en bunke gamle avisklipp og ukeblader. «Evelyn Torstensrud gir hjelp til selvhjelp i en verden av krav», «Evelyns møte med kilden i Lourdes», «Stor pågang etter synsk kvinne», «Jeg er en veiviser» – dette er noen av titlene på oppslagene hun viser oss. Blant avisutklippene dukker det også opp en kurs-CV som viser at hun tilbyr regresjonsterapi, healing, drømmepsykologi og veiledning.
I starten hjalp hun folk ved hjelp av sine klarsynte evner, men de siste tretti årene har hun jobbet som healer i Lofoten. Etter et kurs i shiatsu (en form for japansk massasje) hun tok på 80-tallet, oppdaget hun at hun hadde evnen til å heale andre. Den alternative reisen startet imidlertid allerede i barndommen, og sitt første minne om at hun var «annerledes», har hun fra da hun var ni år.
Engelen
Evelyn lukker øynene. Hun lener seg smilende tilbake i historien og tegner et bilde av en vakker sommerettermiddag hvor «solens siste stråler lå som gylne gater mellom grenene på trærne».
– Jeg har alltid følt en dragning mot naturen. Som lita jente bodde jeg omtrent i skogen som lå nær mitt barndomshjem et lite stykke utenfor Kongsvinger, begynner hun.
Så ofte hun kunne, løp hun som en vind mellom trærne, hoppet fra tue til tue og hvilte ut på den høyeste steinen i skogen. Det var hennes stein. Akkurat denne spesielle ettermiddagen, mens hun lå og hev etter pusten, fikk hun plutselig se noe som beveget seg i lysstrålene. Etter hvert ble det tydelig at det var en mann med lang hvit kjole. Han steg barbent ut i lysstrålene og kom mot henne.
– Jeg var i en underlig tilstand. Jeg så at han, engelen, snakket, men jeg hørte ingen lyd. Alt var så stille og han lyste så sterkt, men hans siste ord kom til meg: «Vær ikke redd, jeg skal alltid være hos deg», sa han.
Evelyn åpner øynene.
– Så forsvant han, og skogen lå igjen mørk og dunkel. Men jeg var ikke redd, fortsetter hun.
Jordnær
Etter denne hendelsen grublet hun ofte på om det hele hadde vært en drøm. Opplevelsen var så uvirkelig. Dette var bare den første i rekken av merkelige opplevelser som skulle komme. Den kloke kongsvingerkvinnen kan nå se tilbake på et liv hvor hun har høstet stor anerkjennelse for sine evner. Evelyn prøver å forholde seg jordnært til det hun står for, men innrømmer samtidig at det er vanskelig.
– Altså, det jeg opplever, er jo reineste science fiction, men jeg er en veldig jordnær person, og til tider har det gjort at jeg er blitt ensom av å ha disse evnene, røper hun.
Evnene har også tatt henne med på mange spennende opplevelser, og hun har fått mulighet til å hjelpe mange.
– Jeg har folk som har ringt meg i flere i generasjoner. Det er veldig hyggelig, smiler Evelyn, som har jobbet aktivt med evnene sine siden hun var 21 år.
Så bilder
Skulle vi nevnt alle episodene fra Evelyns erfaringer med det overnaturlige, måtte vi ha skrevet en bok, men noen av opplevelsene, som den med engelen, kan betegnes som nøkkelhistorier. En episode hun opplevde elleve år senere, er også viktig å ta med da den viste seg å bli utslagsgivende for hennes valg om å bevege seg inn i et liv hvor evnene ble det rådende.
– Jeg var 21 år og fikk besøk av en familievenn og hans nye kjæreste som jeg ikke hadde møtt tidligere. Mens vi sitter og snakker, spør jeg henne, altså kjæresten til vennen min, om hvordan det står til med bena til hennes mor. Forbauset spør hun om jeg kjenner moren hennes, og det gjorde jeg jo ikke, rister Evelyn på hodet med innlevelse.
– Så da måtte jeg forklare at jeg så bilder i hodet mitt om hennes mor og om henne selv. Jenta ble jo forskrekket, men hun syntes det var spennende, smiler Evelyn videre.
Isolerte seg
Spennende var det også for Evelyn. På denne tiden slet hun med dårlig selvtillit, men episoden med barndomsvennens kjæreste ble opptakten til en periode hvor hun stadig oftere fikk bruke sine klarsynte evner. Hver gang hun kunne fortelle folk noe om dem selv, fikk hun økt selvtillit. Hun nøt oppmerksomheten det ga, og det var gøy lenge, men etter hvert følte hun at hun brukte seg opp og ba til høyere makter om å få slippe «å se».
– Jeg prøvde å unngå folk som ville at jeg skulle se. Jeg ga dem feil svar med vilje, eller fortalte dem at evnene mine var blitt dårligere, sier hun matt.
Flere reagerte med skadefro utsagn som: «Hun var nok ikke synsk likevel.» Evelyn var bare glad til og lot dem tro det. Aller mest ville hun være som andre, og hun isolerte seg i lang tid.
– Noen frykter evnene mine fordi de føler seg utlevert, at jeg ser «gjennom» dem. Derfor vil jeg få frem en viktig ting. Det er ikke slik at man bare kan slå på en bryter – og så ser man. Noen ganger når folk ringer meg, så er det ikke alltid jeg kan «se». Av og til «ser» jeg ikke noe som helst, og da må jeg fortelle folk det. Det hender også at jeg tar feil. Vi klarsynte er ikke orakler, understreker hun.
I en annen dimensjon
Når Evelyn «ser», fortoner det seg forskjellig. Noen ganger «ser» hun som om hun er på kino og ser på en film, andre ganger kan hun få syner som om hun sitter og ser på bilder. De kan være klare og skarpe, og både i farger og svart-hvitt. Det er ikke noe system i hvordan hun «ser», og noen ganger dukker slike syn opp på steder og tider hvor hun absolutt ikke prøver å se noe som helst.
– En gang jeg var ute og kjørte bil, var det plutselig som om et rom åpnet seg foran øynene på meg. Da jeg «kom tilbake», var bilen på akkurat det samme stedet som da synet åpenbarte seg. Det var veldig rart, sier hun og blir litt stille. Hun legger de ellers gestikulerende hendene i fanget et øyeblikk, før hun løfter dem og fortsetter.
– Jeg har stor tro på at det er flere dimensjoner enn de vi generelt er kjent med. Flere ganger har jeg opplevd å tre inn i et rom i sinnet mitt, og når jeg går ut av rommet, er jeg på akkurat samme sted som da det åpnet seg.
Victoria
Til tider har hun følt det som en stor belastning å ha evnene. Ikke bare fordi hun ble utbrent, men også fordi det er så mange hun har ønsket å hjelpe. Noen av sakene hun har jobbet med, har også gått sterkt innpå henne. Blant annet var hun delaktig i å hjelpe etterforskerne i å finne spor i den mye omtalte Madeleine McCann-saken, men hun har også bistått politiet i andre saker.
En annen sak som har gått innpå henne, er fra årene i Lofoten, da hun møtte en eldre kvinne ved navn Victoria.
– Jeg husker henne godt. Hun var en eldre dame, tander og med et vakkert vesen. Hun ringte meg en dag for å få hjemmebesøk ettersom hun var veldig plaget av gikt. Leddene hennes var forvridde, og jeg tenkte stille på hvordan hun tenkte at jeg skulle kunne hjelpe henne, forteller Evelyn og innrømmer at hun følte seg utilstrekkelig.
– Selv om dette er mange år siden, husker jeg Victoria svært godt. Jeg husker at hun smilte til meg, og godheten hennes strømmet mot meg. Jeg ba til Gud om at han måtte hjelpe meg å hjelpe henne, og hun sa at hun syntes smerten ble mindre, men jeg hadde på følelsen av at hun var der for å trøste meg. Som takk ga hun meg en duk hun hadde heklet med sine giktfulle hender, sier Evelyn og sukker.
– Til min store sorg klarte jeg ikke hjelpe henne, men jeg bøyer meg i støvet av ydmykhet for en slik gave.
Flyttet
Evelyn har et brennende engasjement for å hjelpe sine medmennesker, og selv om hun i dag er pensjonist, er hun likevel glad for å kunne hjelpe de som ringer. Hun tar ikke imot like mange telefoner som før, men engasjerer seg i dem hun snakker med.
– Det er mange typer mennesker som ringer meg. De fleste er i 40- og 50-årene, og som regel lurer de på fremtiden, kjærlighet og karriere. Jeg skulle veldig gjerne gått dypere med dem jeg snakker med, sier Evelyn og rister på hodet.
– Jeg er veldig ærlig med dem som ringer! Livet består ikke bare av oppturer, milliongevinster og den store kjærligheten. Jeg er veldig flink til å fange opp nyansene, sier hun, stopper litt opp og strekker hånden etter en vaffel. Hun legger på syltetøy og rømme, og ruller den sammen som en kebab før hun fortsetter.
– Jeg skulle også ønske at folk oftere fulgte rådene mine. Det er litt som å følge en kakeoppskrift: Dersom du ikke følger den nøyaktig, får du en kake som ikke er så bra, i hvert fall ikke akkurat den kaken du tenkte å lage.
Hun smiler.
– Livet er forunderlig.
