Tekst: Hege Heia Husrens: André Kirsebom
Vi kjører rundt 45 minutter fra Oslo til Øverskogen i Lier, til sørenden av Tyrifjorden. Vi kommer til en gammel husmannsplass, der det i dag står tre små hytter satt sammen til et lite tun. Stedet heter Kleivbråtan og tilhører healer Turid Dahlen Thofte – og er åsted for en mengde snodige opplevelser.
Turid fikk stedet av sine foreldre da hun var 12 år gammel, da de hadde muligheten til å kjøpe en hytte til henne. Hun ønsker svar på noen av opplevelsene og å få ryddet opp i noen saker, for at det skal være bedre for gjester å besøke henne på hyttene.
Et skjevt blikk
Den første André Kirsebom møter på plassen, er en eldre mann som hører til i huset lengst oppe på stedet. Han er en skogsarbeider født på slutten av 1800-tallet, er cirka 170 cm høy, krokrygget og har et skjevt blikk som i sin tid kunne skremme ungene rundt ham. Turid husker ham fra hun selv var liten pike og besøkte plassen. André forteller at han bodde i dette huset, men at det var annerledes på den tiden. Turid bekrefter at dette huset ble revet i 2012 og har blitt bygget opp igjen som det var. Mannen benekter dette og viser André hvor han hadde stolen sin, hvor det var en ovn, og hvor vinduet pleide å være. Turid kan bekrefte alt sammen.
─ Han liker ikke at du flyttet vinduet til høyre, og vil at du skal sette inn et vindu til slik at man kan se ut der han pleide å se ut, forklarer André. Selv om han er på den andre siden, liker han å besøke stedet der stolen hans var og titte ut gjennom vinduet.
Turid sier at hun skal tenke på det, men at hun også har noen spørsmål til denne mannen.
Skeptisk til dyr og gjester
─ Dyr vil ikke gå inn i denne hytta, mennesker trives ikke hos deg og blir dyttet ned trappen når de går. Hvorfor gjør du det, og kan du stoppe med det, spør hun.
Mannen sier at dyrene tar med seg så mye skitt inn og menneskene bringer med seg negativ energi og er uhøflige. Han skal stoppe med det, men ber om at folk banker på når de skal inn og annonserer sin inntreden. Via André fortsetter han:
─ Siden du selv er et spirituelt menneske, synes jeg du skal be gjestene dine ha respekt for åndene. Om mennesker anerkjenner oss, er det hyggelig for oss. Gjør de det, skal jeg være hyggelig og snill mot dem. Hvis du snakker med gjestene dine om oss, vil de lære mer om oss, og aksepten mellom våre to verdener kan bli bedre, sier han.
André ber Turids hund Nicolo om å komme inn. Mens ånden er i Andrés energi, koser han med hunden. På denne måten blir ånden og hunden vant til hverandre og vil kunne være bedre sammen. Det skal bli spennende å se om Nicolo liker stedet bedre etter dette, sier mediet.
Turid lurer også på hva han mener om å bore en brønn på stedet. Mannen synes dette er ok, men er ikke enig i hvor det skal bores.
─ For langt unna hovedhytta. Det er mye stein i bakken her og vanskelig å grave, sier han. Han mener det bør bores nærmere, slik at man ikke må legge så lange rør som kan fryse om vinteren.
Treåring gav hakeslepp
Mannen prater i vei som en foss om stedet og forteller at han liker at folk har tid til å prate.
Dette får Turid til å komme på en artig hendelse. Hun hadde sitt tre år gamle barnebarn på besøk, som plutselig sa: «Jeg kan ikke være her inne, Teodor prater så mye.» Turid fikk hakeslepp, for denne mannens navn var Teodor.
Videre spør Turid om hvorfor alle bøkene ble flyttet ned foran katteluken i det andre huset (se bildet t.h.). En natt hadde mange bøker blitt tatt ned fra en hylle og blitt pent plassert foran katteluken. Teodor sier at låsen på katteluken var i stykker og han hadde gjort det for å forhindre at det kom rotter inn.
─ Du må få tatt bort den luken, sier han. Turid svarer at hun er klar over at den er i stykker og hun har planer om å fjerne luken.24 Så spør hun om strømmen på kjøkkenet. Det går pærer der i et sett. Hvorfor gjør han det? På dette punktet benekter mannen at han har noe med det å gjøre.
─ Det er en annen, sier han. Men han forteller at han har revet ned vedstablene bak huset. De stod for nærme.
─ Du må stable med mer avstand til veggen, fortsetter han. André avslutter samtalen med Teodor og ber om at den som har å gjøre med lyset kommer inn.
Kaptein Tor
Nå kommer det en høy og tynn mann inn. Han sier at han ikke har noe med stedet å gjøre, men med Turid. Han var en onkel som var mye med dem da hun var liten. Han har tre barn og døde for rundt 25 år siden, da han var 55 år. Han hadde store og fine sko han likte å gå rundt i.
─ Jeg får inn at han hadde noe med lungene, jeg blir tett der, sier André. Turid bekrefter at han døde av drukning, og da blir det jo tett i lungene. Han viser seg i en flott mørk uniform, og André får med seg at han har jobbet på flere store båter hvor han hadde kjennskap til elektrisitet og maskiner. Uniformen er pen og han har hatt flere stillinger som offiser, men hva vil han ikke ut med. Turid vet imidlertid at han gikk helt opp til kaptein, men hun sier at han var jordnær og ikke likte å skryte.
Nå får André inn navnet hans, Tor, som Turid kan bekrefte. Tor forteller at elektrikeren ikke har gjort en god nok jobb da han var her og peker ut et sted det skal være noe feil.
─ Det er en løs ledning inne i veggen der, sier André og peker på et sted. Turid spør også om det var han som bremset opp bilen hennes for noen dager siden. Bilen bare bremset av seg selv, men det reddet en hund som kom løpende rett ut foran bilen.
Tor bekrefter at det var han som gjorde dette. Han er mye rundt Turid og hjelper henne. Hun spør om det var han som flyttet på radioen hennes og tok ut batteriene fra hennes gamle radio. Tor bekrefter dette:
─ Du brukte ikke batteriene lenger, men ledning, og de ville bare startet å lekke syre, forteller Tor. Sist, men ikke minst forteller han at han ofte tenker på den fine tiden da Turid møtte sin mann.
─ Det var i 1973 og jeg likte ham godt, sier Tor, og forteller at de pleide å dra på turer sammen. Minnene strømmer på.
Ryddedame
Men det er flere ånder på stedet som vi må snakke med før vi gir oss. Frem kommer en gammel dame. Hun er høy og tynn med litt brede hofter. Hun var en typisk tjenestejente, får André frem. Hun er svært glad i å rydde og liker orden.
Turid kjenner henne igjen og forteller at det var Inga som jobbet på nabogården. Inga forteller at hun også hjalp noe til hos Teodor og hans bror som bodde her. Så peker Inga på en vegg med noen tallerkener.
─ Hun liker ikke at de henger så rotete og så langt nede, sier André.
─ Jeg forstår det. Hun har allerede knust fire av dem for å gjøre meg oppmerksom på at hun ikke liker dem, sier Turid.
─ Hun ber deg henge dem lenger opp og kun de som passer sammen, forteller Kirsebom.
Generelt sett er denne damen bare snill og går rundt og rydder saker. Hun rydder saker på plass og er kjent for å gjøre dette både her og på en gård i nærheten der hun jobbet mens hun levde. Damen avslutter med å si at hun ikke skal ta flere tallerkener om de bare blir hengt opp på en pen og ryddig måte.
Hund flyttet ballonger
Sist, men ikke minst spør Turid om en rar hendelse.
─ Sist sommer feiret vi bursdagen til min gamle hund Burton. Asken hans ligger gravlagt under trappen opp til det ene huset. Han elsket det stedet, forteller hun.
─ Vi hadde blåst opp fire ballonger, for han elsket det. Vi la dem på urnen under trappen der, men så kom vinden og blåste dem bort. Mens vi så på, kom ballongene seglende tilbake og la seg igjen pent på rekke. Hvem var det som gjorde det?
André Kirsebom spør om den som gjorde det vil forklare seg, og den som kommer, er faktisk hennes gamle hund. Han viser seg og forteller på sin måte at det var han som hentet dem og brakte dem tilbake. Han syntes det var morsomt, spesielt siden det var mange som så på. Til stede var Turid samt fire av hennes gode venninner som alle så og opplevde det samme.
Epilog
Da vi kontakter Turid litt over en måned etter, er det ro på stedet. Hun synes at det er bedre energi der og er fornøyd med den jobben som er gjort.
