Skip to main content

Den skumle spiritualiteten

Historier fra Marthe Næsses familie vitner om en stille aksept for overnaturlige, paranormale fenomener. De vitner også om at dette var noe man skulle ha stor respekt for, frykte og skygge unna, heller enn å oppsøke. Men fremover tror hun vi kollektivt vil gå stadig mer bort fra en fryktbasert holdning til det spirituelle til mer åpenhet og nysgjerrighet.

Tekst: Marthe Næsse

For mange år siden, før Åndenes makt, før Märthas engleskole og før det var allmenn aksept for å elske krystaller og praktisere mindfulness. Som barn syntes jeg åndelige tema virket spennende og forlokkende. Det spirituelle har alltid interessert meg, og jeg hadde tidlig forståelser om døden og universet jeg ikke hadde språk for. Det tror jeg mange av dere kan kjenne dere igjen i. Det var som et sug i magen som ble aktivert når jeg hørte folk snakke om spirituelle tema.

Som barn spilte jeg fele, og en gang var vi på landskappleik med foreldre. Faren til ei jeg spilte med var vegetarianer og en selvutnevnt «raring». Jeg glemmer aldri en morgen moren min og jeg møtte dem til frokost. Da faren ikke kom ned, spurte vi etter han, hvorpå min spille-venninne svarte: «Å, han bare mediterer» – som om det var det mest naturlige i verden! Jeg husker forbauselsen min ennå. Og jeg husker hvordan moren min og jeg så på hverandre, like forbløffet.

Dette var mitt første møte med noen som levde en alternativ livsstil. Jeg var fascinert over det faktum at noen satte seg ned uten å gjøre noe! Bare sitte der og puste? Jeg kunne ikke begripe at et voksent menneske kunne gjøre noe slikt. Voksne sto jo på, jobbet og strevde hele tiden. Det var en helt annen verden enn den jeg var vant til. En verden som føltes så naturlig og fristende. Likevel visste jeg intuitivt at dette ikke kom til å bli min verden på lang tid. Det skulle jeg få rett i.

Samtidig var ikke «alternative» tema noe helt ukjent for meg. Jeg hadde besteforeldre som nevnte ord som spøkelser, underjordiske eller tusser støtt og stadig, men ikke som det mest naturlige i verden. I stedet ble det fortalt med en god dose frykt og respekt for disse fenomenene, noe man ikke skulle tulle med.

Var det noen andre i fjøset?

Jeg satt som et tent lys da min mormor fortalte om opplevelsene hun hadde hatt i fjøset på gården moren min vokste opp. Det som satte seg mest var to ting:

Hun turte aldri å snu seg og se tilbake mot låven etter morgenstellet i fjøset. Da jeg spurte henne hvorfor ikke, dro hun på det og sa: «Fordi jeg visste jeg ville sett noe jeg ikke ville se». Det skal sies at min mor vokste opp langt til skogs på et lite småbruk, uten bil og flere kilometer til nærmeste nabo. Det var bare tre på gården: mormor, morfar og mamma. Eller var det kanskje ikke det?

Den andre historien fra mormor var om halen på hesten. Den var nemlig til stadighet blitt flettet i løpet av natten. Jeg ble glad av tanken på at noen stelte hesten. Samtidig fikk jeg gåsehud av tanken på at ingen visste hvem (eller hva) som var i stallen på natten. Det var aldri noen som fant ut identiteten til den mystiske fletteren. Men flette ble det, gang på gang.

Hvem var det som stadig flettet hesten i stallen på natten, gang på gang? Det var aldri noen som fant ut identiteten til den mystiske fletteren.

Mormor mente det var fjøsnissen, tusser eller underjordiske. Og selv om hun nok synes det var skummelt, så levde hun med det i alle årene de bodde på gården.

Det var en stille aksept av det som var. Det var ikke noe å gjøre med. Og det var ikke noe de ville undersøke. Det skulle man ikke, det var helt sikkert.

Skremte hester

Min farfar, som vi kalte Bætten, fortalte også slike historier. Han var bonde og skogsarbeider og tilbrakte mye tid med hester. Hester var arbeidskollega nummer én for en tømmerhogger, og han var avhengig av hestens samarbeid. Bætten fortalte at det var én gård hestene aldri ville gå forbi da de skulle opp i skogen. Det var ett sted hvor hestene alltid ble urolige. «Det så ut som de var skremt av noe», sa Bætten hver gang han fortalte meg disse historiene. Han kunne aldri gi en forklaring på hva det var, men det var med stor respekt han erindret disse opplevelsene.

Det var aldri et tema å prøve og finne ut hva det var. Det var som det var; en stille aksept for at dette var virkelig. Mer enn det trengte de ikke vite.

Da jeg var 8 år, tok faren min over gården etter Bætten og vi flyttet inn i våningshuset. For moro skyld kjøpte vi en avdanket travhest som skulle bli min. Ursus het hun, og var ei fuksrød hoppe med et Afrika-formet bles (avtegn på hodet). Etter hvert ble det rideturer forbi denne gården Bætten hadde fortalt om, og det tok ikke lang tid før jeg innså at Bætten hadde rett. Ursus ville ikke forbi denne gården. Hun blåste i nesa og kastet på hodet. Her likte hun seg ikke!

Faren min, som ikke liker å innrømme at han tror på sånt, hadde lært et triks av Bætten. «Om du stiller deg ved siden av hestens ansikt og titter gjennom hodelaget, vil du se det hesten ser», sa han. Jeg turte ikke det. Jeg hadde altfor stor respekt og var redd for hva jeg kunne se, redd for det ukjente. I alle fall lenge.

Mange år senere, red jeg og ei venninne forbi denne gården. Det hadde vi gjort mange ganger før, men nå var det igjen stopp – hestene nektet. Uansett hvor mye vi prøvde å tvinge de frem, ville de ikke gå! Det var som om de sa: «Jeg kan jo ikke gå, det står jo noen her.» Det eneste vi kunne gjøre var å vente, og til slutt slapp det. Da fikk vi lov til å komme forbi. Det var helt normalt. Normalt og skummelt. Men jeg sjekket ikke hodelaget, for jeg visste hva jeg kunne komme til å se.

Fra stille aksept til nysgjerrighet

Jeg har mange slike historier. Jeg opplevde også denne stille aksepten. For meg ble det ikke nok etter hvert som årene gikk. Jeg lurte til stadighet på hvorfor vi ikke kunne finne ut av det! Hvorfor var ikke de voksne mer nysgjerrige? Hvorfor ville ingen komme til bunns i dette? Det ville jeg!

Samtidig var jeg redd. Jeg var redd for hva som kunne skje. Om det ville få konsekvenser. Om det ville skade meg. Om jeg ville sitte igjen med inntrykk jeg ikke ville evne å fordøye.

Disse historiene deler jeg for å vise den nåværende kollektive bevisstheten rundt spiritualitet og åndelighet: At det er skummelt, det er noe som kanskje finnes, men bør forbigås i stillhet.

Leser du denne teksten, er det derimot stor sannsynlighet for at du har tatt et steg forbi denne holdningen. Du er kanskje ikke lenger redd det spirituelle eller for alt du ikke kan se med øynene. Det kan samtidig sitte negative forestillinger om slike tema i underbevisstheten vår, fordi denne frykten har vært så sterk så lenge. Om ikke i deg personlig, så i veldig mange rundt deg.

Vannmannens tidsalder − oppvåkning

Vi er på vei inn i en ny tid, og som du kanskje vet er dette tiden for oppvåkning og sannhet om hvem du egentlig er. Vannmannens tidsalder, «ascension», oppvåkning eller 5D er ord mange bruker på å beskrive tiden som ligger foran oss. En tid mennesker igjen skal huske vår kraft, hva som bor i oss, og at vi er langt mer enn den fysiske kroppen.

Jeg tror at vi de neste årene vil oppleve at vi i det kollektive går fra en fryktbasert tilnærming til det spirituelle til mer nysgjerrighet og åpenhet. Fra stille aksept til en klar stemme: «Dette er min opplevelse og jeg vil finne ut mer».

Jeg brenner for å gjøre spiritualitet til hverdagstema og være en brobygger mellom to verdener som tilsynelatende ikke går sammen: Den «normale» verden der spiritualitet ikke får særlig rom og den spirituelle verden som ofte fremstilles som et liv løsrevet fra hverdagslivet.

Jeg ønsker å bryte tausheten rundt spiritualitet og snakke skamløst om disse temaene. Åpent, ærlig, uten fordømmelse eller forkynnelse, men med glede og nysgjerrighet.

Jeg ønsker at vi kan bryte frykten som sitter sterkt i den kollektive bevisstheten rundt temaene spiritualitet og åndelighet, slik at vi som samfunn kan ta steget ut av frykten for det ukjente.  Når du tenker på det, er det egentlig ingenting som av natur er «spirituelt». Spiritualitet er alt fordi alt er energi. På samme måte er alle spirituelle, fordi alle eksisterer og lever dermed i forlengelsen av en kilde-energi − det vi kaller universet. Jeg innser selvfølgelig at dette ikke er et argument man kan bruke for å «overtale» folk om at spiritualitet ikke er farlig. Det vil kanskje derimot bevise deres poeng om at «spirituelle ikke er normale».

Spiritualitet er egentlig ikke mer mystisk enn å vite at du er del av universet og universet er del av deg, skriver Marthe Næsse.

Spiritualitet − en visdom i oss alle

Vi har gått mange steg videre mot allmenn aksept og forståelse rundt temaene spiritualitet og åndelighet de siste årene. Mye takket være program som Åndenes makt og Märthas engelskole. Det var mye motstand i begynnelsen, fordi det var mye frykt.

Etter hvert som tiden går, normaliseres disse temaene og i dag er det ikke lenger håreisende å høre om at folk faktisk mediterer. For det er faktisk folk som setter seg ned, uten å gjøre annet enn å stoppe og lytte til sin indre visdom. En visdom som finnes i oss alle.

Det kalles spiritualitet, og er egentlig ikke mer mystisk enn å vite at du er del av universet og universet er del av deg. Det rommer forståelse om at det er ting vi ikke vet, samtidig som vi vet at det er trygt å være del av noe større enn sin egen kropp. Så rop det ut og snakk om det du opplever og tenker. Kanskje er det flere enn du tror som har opplevd at hestehalen var flettet på morgenen, eller dyr som reagerer på noe usynlig.

Tør du sjekke hodelaget?

Tør du snu deg og se tilbake på låven?

Marthe Næsse brenner for at mennesker skal finne sin indre skaperkraft, oppleve indre ro og leve det livet sjelen lengter etter.

Om artikkelforfatteren

Marthe Næsse er intuitiv coach, som brenner for at mennesker skal finne sin indre skaperkraft, oppleve indre ro og leve det livet sjelen lengter etter. Hun ønsker å være brobygger mellom den «vanlige» verden og den spirituelle verden og ha en fot i hver leir. Med tre barn, mann, mange år innen offentlig forvaltning (samferdsel), katt, hus med stakittgjerde og boliglån har hun måtte lære seg få spiritualitet inn i hverdagen, jorde og leve ut spirituelle ideer i praksis.

Nettside: www.marthenaesse.no

Les også:

Elisabeth Hægeland Reynolds

Jeg har jobbet som journalist i Medium siden 2007 og som redaktør siden 2014. Jeg er utdannet journalist, biopat og polaritetsterapeut.
    0
    Handlekurv
    Handlekurven din er tom
      Bruk kode