Lena Ranehag: Plutselig tok jeg «inn» absolutt alt

Tekst og foto: Leif B. Kristiansen

Lena Ranehag trodde dette skjedde med alle, og at alle barn så det samme. Som så mange andre barn som merker slikt og får de voksnes fordømmende holdninger over seg, førte det til at hun ikke lenger fortalte hva hun «så». Etter hvert ble evnene hennes stadig svakere, men i 30 – 35-årsalderen kom de tilbake for fullt.

– Min mor sa en gang til meg at jeg pratet veldig mye om døden da jeg var liten. Hun synes det var merkelig at en så liten jente pratet så mye om døden og de døde. Jeg hadde en åndelig lekekamerat som het «Lola» som alltid var med meg, og det var ingen andre enn meg som så henne. Alle de andre trodde det var en fantasi, men vi lekte sammen. Lola og jeg hadde det kjempemorsomt. Lola var fra åndeverdenen og jevngammel med meg. I tillegg hadde jeg en «ordentlig» venninne som het Madeleine som var blind. Av og til førte det til at Madeleine ble litt sjalu på denne Lola som hun verken kunne se eller høre. Litt irritert sa jeg da; «Men du ser vel at hun er her!» «Nei, jeg gjør ikke det,» sa Madeleine. «Men det er jo ikke rart, sa jeg, – du er jo blind!» Dermed var det stadig bråk mellom oss tre… Mamma ble ofte lei av denne fantasiverdenen min. Jeg så «gubber» og alt mulig. De voksne hørte etter hvert ikke så mye på meg…

– Den gangen var vel ikke dette noe man snakket om?

– Nei. Da ble man fort ansett som gal. Pappa sa alltid at når man dør, så dør man. Da er det ingenting mer. Man er død, ferdig med den saken. Men da far var rundt 40 år, utviklet også han klarsynte evner. Han ville aldri prate høyt om det. Han syntes det var litt ubehagelig. Den generasjonen ville ikke prate om sånt. Jeg husker en kveld vi snakket sammen – det var et par år før han døde. Da fortalte han hva han hadde opplevd i møte med åndeverdenen. Jeg ble veldig overrasket. I huset vi bodde hadde han møtt en mann som han begynte å fortelle om. «Det samme har jeg», svarte jeg. «Hva,?» sa pappa. Det viste seg altså at vi begge var klarsynte, vi hadde bare ikke fortalt det til hverandre. De siste to årene han levde, hadde vi endelig noe vi kunne snakke sammen om. Da han døde og gikk over til den andre siden, var det akkurat som om alt åpnet seg for meg. Det var som om jeg fikk hans evner også.

Disse «synene» holdt på fram til jeg var rundt 14 – 15 år. Da trappet det ned av seg selv. Evnene ble dårligere og svakere, og jeg opplevde ikke like mye. Da jeg var rundt 30-35 år gammel, begynte det å «åpne» seg igjen og komme tilbake. Da min far brått døde, skjedde alt på en gang. Det var som å åpne lokket på en boks. Plutselig tok jeg «inn» absolutt alt – uten filter. Det var veldig forvirrende, jeg «så» masse ting. Det var nesten som en film i hodet mitt. Jeg «hørte» også ting fra åndeverdenen, og jeg begynte å lure på om jeg var i ferd med å bli skrullete. Etter hvert begynte jeg å sortere det jeg så og hørte, og stilte spørsmål om hvorfor akkurat jeg skulle oppleve dette og hva jeg skulle bruke det til. Det var det jeg ikke riktig forstod. I tillegg til å ha en kanal til åndeverdenen, er jeg også synsk. Det har jeg vært hele tiden, men det at jeg ser ting, er noe annet enn å være klarsynt.

Klarsynt

– Det er forskjell på å være synsk og ha kontakt med åndeverdenen. I min jobb med «Åndenes makt» på TVNorge bruker jeg både mine synske evner og kontakten med den andre siden. Det er mitt eget intellekt som på en måte oversetter informasjonen jeg får inn. Nesten hver gang jeg skal på en innspilling, vet jeg hva som kommer til å skje. Der kommer mine synske evner inn. Jeg husker godt en gang jeg var på vei til et opptak. De andre i bilen spurte om jeg visste hvor vi skulle. De skulle sikkert teste meg litt. Det tok bare noen få sekunder å få «inn» hvor og hva vi skulle, og jeg fortalte masse detaljert informasjon. De kunne jo ikke si noe da, men da vi kom fram, hadde jeg allerede fortalt det meste. De ble nesten litt oppgitt, og sa spøkefullt at nå var det bare å kjøre hjem igjen, for jeg hadde jo avslørt alt… Det er kanskje vanskelig å forstå for andre hvordan jeg er i stand til å fortelle hva som kommer til å skje, men dette er mine synske evner. Da jeg kom fram til åstedet, åpnet jeg opp for åndeverdenen og fikk kontakt med dem som var der.

– Kan du selv velge hvilke evner du ønsker å bruke?

– Ja. Jeg har åpnet opp både for synskheten og åndeverdenen. Men det er mitt eget intellekt som sorterer og oversetter informasjonen, og legger ting i riktig rekkefølge.

– Må du «hente ned» informasjonen, eller kommer den av seg selv?

– Både og. Da jeg satt i bilen og ble spurt om jeg forstod hvor vi skulle, visste jeg det meste allerede et døgn i forveien. Når jeg er på vei til et åsted, «åpner» jeg opp for den andre siden, og da kommer det opp bilder og jeg ser ting. For meg åpenbarer det seg i form av bilder eller som film. Programlederne fortale i etterkant at de hadde hatt mye moro av det… «Sånn – da var programmet klart, nå kan vi bare dra hjem igjen», sier Lena og ler.

– Alle beskjedene du får fra åndeverdenen er vel ikke alltid like klare? Du må vel tolke dem?

– Alt er ikke like klart. Det kan være at når jeg får opp et bilde at jeg ikke alltid forstår hva det betyr eller hva det prøver å fortelle meg. Så hører jeg noe, og sammen med bildet og det jeg hører, blir det noe fornuftig ut av det. Dette må jeg så tolke, det blir som et puslespill. Andre ganger er det helt klart.

– Føler du at det er noen som snakker direkte til deg?

– Ja. Jeg hører om det er mann- eller kvinnestemme, om det er en mørk eller lys røst. Dessuten får jeg opp bilder som vedkommende viser meg. Det er fordi de ønsker at jeg skal vite hvordan de har sett ut i sitt fysiske liv. Enten viser de seg for meg eller så forteller de det. Jeg merker med en gang når jeg får kontakt med åndeverdenen. Da får jeg frysninger og veldig sterke vibrasjoner. Når jeg kommer inn på et sted, merker jeg fort om det er mye «aktivitet» der.

– Tar du kun inn slik informasjonen når du er på jobb eller fornemmer du dem overalt?

– Jeg kjenner dem overalt, ja. Åndeverdenen er jo overalt. Jeg får inn masse ting mens vi sitter her og prater nå, forteller Lena. – Det har også skjedd når jeg har vært i selskap at jeg har fått «beskjeder». Da føler jeg at jeg må jeg hilse til den eller den. Da blir folk ofte ganske sjokkerte! Plutselig kan jeg si til en gjest, «din morfar heter Erik og ber meg hilse». Noen ganger blir det litt forvirrende for de jeg forteller dette til. Samtidig føler jeg at jeg bare må overbringe slike hilsener, sier hun og ler.

Energier

Når Lena har vært i kontakt med noen fra åndeverdenen som skal forklare hvordan de har levd eller vært som person, kan hun for eksempel plutselig få vondt i beina. Da forteller åndene henne at vedkommende hadde problemer med beina. Får hun problemer med å gå, er budskapet at denne personen har hatt problemer med å gå. Får hun vondt i ryggen, vil ånden fortelle at vedkommende har hatt ryggproblemer. Andre ganger føler hun seg veldig yr og glad, og da har dette vært en yr og glad person. Informasjonen kommer på mange ulike måter.

– Da jeg var i 30 – 35-årsalderen begynte dette for alvor å komme tilbake til meg. Da ble jeg klarsynt og fikk en «hotline» til åndeverdenen. Et medium er en person som er en kanal for andre for å levere budskap og kommunisere med åndeverdenen. Det at min far skulle dø, kom ikke som noen overraskelse. Jeg hadde fått beskjed fire uker i forveien.

– Visste din far det også?

– Ja. Pappa var ikke redd for å dø. Han nesten lengtet etter å komme over på den andre siden og få oppleve «reisen».

Det fysiske livet

Hva skjer på «den andre siden»? Vi har alle hørt fortellinger om nær døden-opplevelser og hvordan folk beskriver et «lys i tunnelen», sang og vakre farger, at man ikke skal være redd for å dø. Men hva skjer egentlig?

– Det er ofte slik åndeverdenen kommer til oss for å fortelle at det ikke er noe å være redd for. Alle frykter jo i mer eller mindre grad døden, men det er den fysiske døden man egentlig er redd for – det man opplever før man dør. Smerten har du i det fysiske livet før du dør. Da kjenner man den fysiske smerten, men når man dør, slipper man taket.

– Hva skjer med sjelen? Lever vi videre?

– Å ja! Det er jeg helt overbevist om. Livet går videre, men ikke med en gang. Først skal vi slippe taket i det som har vært – det fysiske livet. Det skjer i ulike stadier og nivåer når man går over til den andre siden. Vi som er igjen skal også slippe taket på den som gikk bort. Denne prosessen tar vanligvis opp til et år. Man er på en slags reise i «mellomtiden». De jeg «treffer», er på den andre siden, de har med andre ord gjort unna denne reisen. Men det skjer at noen som er underveis likevel på ett eller annet vis kommer tilbake for å si adjø. At de viser seg på ett eller annet vis før de går over. Da kan det ta lang tid før man får kontakt med dem igjen. De er underveis på sin sjelelige reise. På denne reisen blir sjelen til en ånd.

– Deretter er det syv ulike astralske plan man skal gjennom på den andre siden. Det blir som i det jordiske livet – du må gå på skole og ta eksamener. Sjelen skal også få en slags utdannelse og ta «eksamen» på en åndelig bevissthetsskala. Når sjelen har bestått eksamen, går man over på den andre siden og blir værende der. Da kommer man ikke tilbake. Man kan heller ikke bli gjenfødt, men blir på den andre siden som en guide. De som er fullverdig i sin åndelige bevissthet, blir åndelige veiledere for oss her nede på jorden. For å komme dit, må man gjennom syv astralske plan før man gjenfødes.

– Du gjenfødes altså helt til du er klar for det siste stadiet?

– Ja. Det er en slags åndelig skole. Man prater om evigheten – at man har evig liv. Ånden dør aldri. Dette har ikke noe med religion å gjøre. Jeg er ikke religiøs, men jeg er en troende person. Jeg tror på en høyere kraft – og det kaller jeg den høyere intelligensen. Man sier at universet er en uutømmelig kilde for informasjon og kunnskap, og det er den som jeg og mange andre søker. Livet går jo ut på noe, og det er å lære seg så mye som mulig. Det er derfor vi er her i det fysiske livet – for å lære. Det vi tar inn i vår bevissthet, må vi kanalisere på et vis. Det vi lærer, må vi bruke. Vi bør lære oss å være ydmyke overfor denne Kraften, og vi må ha tillit og tro til den. Gjør vi ikke det, mister vi oss selv.

– Kan man stoppe underveis på ferden du beskriver?

– Det skjer en utvikling hele tiden. Men så er det de fortapte sjelene da, de som ikke kommer seg over på den andre siden og som vi kaller gjenferd. Det er de som blir igjen. Det kan være at disse sjelene gjennom det fysiske livet mistet seg selv, sin kraft og tillit, og det er den man ikke skal miste. Mister man tilliten, mister man sin kraft, og da blir man svak. Har du tillit, blir du sterk, og det er det vi må lære oss. Iblant har man ikke helt fått med seg disse prinsippene før man forlater sitt fysiske liv, og da må man gjøre deler av denne reisen på nytt. Det er min oppfatning. Man merker det når man utvikles på det åndelige planet. Det skjer en forandring med deg som person. Det som kanskje kjentes veldig viktig tidligere, blir uvesentlig når man utvikles som person.

– De fleste jeg treffer fra åndeverdenen som er igjen her på jorden, har et veldig behov for makt og kontroll, de vil styre andre, og har problemer med å slippe makt og kontroll. De kan være ganske vanskelige ha med å gjøre. Det må de gjøre noe med. Når disse åndene gjenfødes, havner de på astralplan ett og må begynne på nytt.

– Her på jorden har vi lærere og foreldre som lærer oss ting og setter grenser. Hvem lærer åndene noe?

– Det finnes guider til det. Jeg har flere guider, men én personlig guide fra åndeverdenen. Han forteller meg ting, veileder meg og viser vei. Det gjør meg veldig trygg, for jeg vet at dersom jeg har tillitt til ham, så vil det gå meg vel.

– Har alle guider eller hjelpere?

– Ja. Det gjelder bare å ha tillitt til dem. Alle har flere hjelpere. Jeg har en rekke eksempler på mennesker som jeg har advart, men som ikke har hatt evnen til å lytte. Hvis de ikke hører etter, kan det skje mye vondt med dem. Det skjer ting som gjør at de er nødt til å gå inn i seg selv og i sin åndelighet for å kjenne og høre etter. Det er ofte først når man trenger hjelp at man stopper opp og går inn i seg selv.

Intuisjon

For å forbedre sin egen intuisjon, må man øve, øve og atter øve! Lytt etter intuisjonen – eller magefølelsen som mange kaller det. Denne må du lære å kjenne. Det er som å gå opp til førerprøven etter 50 kjøretimer – du har lært å kjøre – det går automatisk. Det samme gjelder intuisjonen. Til slutt har du lært opp denne delen av deg – du har fått tilliten. Du tenker og analyserer ikke lenger, du har tilliten, og det er det du trenger. Tillit.

– De som fornekter intuisjonen, er det såkalte «bedrevitere» som nekter å se lenger enn sin egen nese?

– Akkurat! De ser ikke noe. Jeg pleier å si at du har seks sinn. Fem av dem ligger utenfor deg selv. I overført betydning: Du tar inn alt utenfra – ser, hører og kjenner – men med det sjette sinnet, går du inn i deg selv, «inn» i sjelen. Du tar ofte inn informasjon utenfra, og har tillitt til det, men den dagen du har tillitt til det som skjer inni deg selv, ja, da er du på riktig vei. Det er jo selvsagt en balanse i dette, men igjen; tillitten er det viktigste redskapet.

– Har alle evne til å utvikle dette videre for å komme i kontakt med åndeverden?

– Ja. Når du kommer i kontakt med det som ligger utenfor ditt eget ego kan du det. Men husk at egoet er den største styrende delen av personligheten. Denne kontakten gir ofte tegn i din egen fysiske kropp, men det er sjelen som snakker til deg. Når du kommer i kontakt med energien og kraften som er så utrolig kreativ, kan alt skje. Du frigjør så mye positiv energi!

– Problemet er at mange kjemper med sin egen egoistfølelse. «Jeg skal gjøre det, det er mitt,» og så videre. Det er slik vi mennesker er, men når man snakker om åndelighet og det høyere jeg-et, tenker man ikke så mye i «jeg ego-formen», da er det snakk om helhet og balanse. Man utgår ikke bare fra seg selv, og det er viktig, for da kan du frigi masse energi som du kan gi til andre. Det er også det man gjør som medium – man gir til andre, og det synes jeg er en stor tilfredsstillelse. Det du gir til andre, får du også tilbake på ett eller annet vis. Det handler ikke om å bli som en «Gud» som skal frelse verden, men om å gi mennesker i åndelig eller sjelelig nød noe. Kanskje trenger de en hilsen fra sin mor eller far, bror, søster eller liknende.

– Å være medium handler også om å veilede mennesker – det som kommer til meg, formidler jeg videre som en slags veileder. Lena mener det er et stort behov for veiledere her i livet – medium om man vil kalle det. Mange er på søken, men de fleste vet ikke at det er seg selv de søker og hva som er deres oppgave her i livet.

– Det er bare du som har ansvaret for ditt eget liv, hvordan du vil leve det og hva du får ut av det. Det er bare to ting du ikke kan styre selv, og det er når du blir født og når du dør. Veien velger du selv. Noen ganger går du en omvei eller velger kanskje feil vei, men for å lage veien framkommelig uten for mange hindringer, må du ha tillitt.

– Kan ikke det også forklares med å være modig?

– Absolutt. Det finnes ingen modige mennesker uten redsel, fordi redselen er et nødvendig forsvar. Jeg merker på meg selv at siden jeg fikk tillitten til dette høyere jeg-et, ble jeg trygg på meg selv. Jeg har egentlig ingenting å være redd for lenger. Før var jeg redd for mange ting; redd for å mislykkes, redd for å velge feil og mye annet, men jeg har sluppet taket i denne redselen. Det får gå som det går. Jeg har tillitt til at det vil gå bra. Jeg er ikke uovertruffen, jeg gjør også feil, men det blir ikke noen katastrofe av den grunn. Det beste hadde jo vært om man kunne leve livet baklengs slik at man var best rustet fra begynnelsen av, men alle starter vi med to tomme hender. Men man har jo med seg kunnskap fra tidligere liv som man kan utvikle videre.

– Er en sjel som blir født for første gang «dummere» enn en sjel som får sin femte sjanse?

– Nei, sier Lena og ler litt. Kanskje av mine tåpelig enkle spørsmål, men jeg drister meg til å spørre likevel.

– Ikke dummere, men den har ikke den åndelige bevisstheten. Intellektet er der, men ikke åndeligheten på samme måte som en sjel som har fått seg noen runder i det fysiske livets harde skole. Jeg merker når jeg treffer andre som har en gammel sjel at vedkommende har med seg masse kunnskap. Da kan jeg også «se» mye av det som denne personen har med seg fra tidligere liv, sier hun. Jeg kan ikke dy meg. Må bare få vite om jeg er en fersking eller en erfaren sjel.

– Kan du se på meg om jeg er en «fersking?»

– Ja, det kan jeg, men da må jeg «koble meg på». Du har sagt navnet ditt et par ganger siden første gangen vi snakket sammen på telefonen, men for meg er det naturlig å kalle deg Thomas… Jeg får inn det navnet veldig sterkt på deg. Jeg kjenner på meg at du fra begynnelsen av var en Thomas..

Har aldri tatt feil

Også klarsynte har dårlige og gode dager. Noen ganger får Lena inn mer informasjon enn andre. Derfor spør jeg henne om alle ånder er like «pratsomme».
– Den personen du var da du levde, er du også i åndeverden. Var du en pratsom person i ditt fysiske liv, blir du også det i åndeverdenen – og omvendt. Derfor kan dette selvsagt variere. Du kan kjenne igjen en person som har gått bort gjennom å beskrive vedkommende for de pårørende. Ofte smiler de av beskrivelsene som de kjenner så inderlig godt igjen. De vet at det er rett person sin ånd.

– Har du tatt feil noen gang?

– Helt ærlig, nei, jeg har ikke det. Ikke når det gjelder personligheten til ånden, men tid kan jeg nok bomme på. Begrepet tid i åndeverdenen finnes ikke, det er en fornemmelse jeg får. Tiden er et begrep som vi i våre fysiske kropper har skapt for å orientere oss hvor vi befinner oss, men tiden er evig. Av og til får jeg en følelse av at ting har skjedd da og da, men det er kanskje mer flaks, forteller Lena, som ikke ønsker å «ta inn» døden. På dette området er hun helt klar, hun vil ikke vite når for eksempel naboen eller andre som spør henne kan komme til å dø.

Kropp og sjel

En gang i historien ble kropp og sjel skilt. Vitenskapen fikk ansvaret for kroppen, mens kirken fikk ansvaret for sjelen. Det mener Lena var en stor tabbe, siden kropp og sjel henger så nøye sammen.

– Det er en balanse mellom kropp og sjel. Denne atskillelsen er nå på vei tilbake. Ingen mennesker kan leve uten sjelen. Sjelen, det er deg, det. Har man ingen kobling mellom kropp og sjel, er det ikke bra, sier hun.

Jeg lurer derfor på hva som hadde skjedd dersom man plasserte en person på en øde øy og etterlatt vedkommende med alle de ulike religiøse skrifter som finnes. Ville ikke sjansen da være stor for at vedkommende ville mene at alt gikk ut på det samme?

– Jo, det finnes kun ett univers, sier Lena. – Det finnes bare én kraft, og hvordan du velger å se på den eller tolke den, er opp til den enkelte, mener jeg. Om man vil kalle det religion eller tro, spiller egentlig ingen rolle. Det viktige er at man ikke blander inn det gamle systemet hvor fordømmelsen er det dominerende. Religion skaper masse konflikter, man fordømmer, Gud straffer, og så videre. Det er synd, for mange frykter religionen og dens dystre spådommer og avstraffelser. Man kan gjøre et fornuftig valg når alt kommer til alt; velge mellom kjærligheten eller ondskapen. Det er ditt eget valg.

– Grådighet kan vel være en «fornuftig» årsak til at man velger ondskapen?

– Ja. Den ser jeg når jeg kommer i kontakt med de sterke energiene makt og kontroll. Man ser sitt eget ego hele tiden, og det er det som denne høyere kraften vi alle har vil at skal slippe taket. Det blir en krig mellom det gode og det onde. Og denne krigen sitter i deg selv. Jeg kan også bli en djevel om så var, men jeg har valgt kjærligheten og det gode.

Tapte kamp mot ånd

Lena har bodd i Kungshamn i 15 år. Før det bodde hun et annet sted, og dette huset var hjemsøkt av en virkelig ond ånd. Etter hvert ble det en kamp mellom Lena og denne ånden, en kamp som Lena tapte.

– Åja. Huff! Hans kraft var for sterk for meg. På dette tidspunktet hadde jeg heller ikke den kunnskapen jeg har i dag om hvordan jeg kan håndtere slike krefter. Denne personens ondskap og makt var så sterk at han overgikk meg. Jeg måtte slippe taket for å klare meg selv. Hans kraft tok så mye av meg.

– Vet du noe om denne personens fysiske kraft?

– Senere fikk jeg vite at det var en byggherre som hadde bygd dette huset en gang på 1700-tallet, og at det er han som går igjen. Han var voldsom. Han«levde» i den troen at det fortsatt var hans hus! Det begynte allerede første natten jeg sov i huset. Da kom han med en klar beskjed til meg! Jeg skjønte straks at jeg ikke skulle få det enkelt her, og det fikk jeg heller ikke, sier Lena og ler litt.

Healing

Lena driver også litt med healing, kanskje ikke på samme måte som de fleste andre. Hun gir nemlig ikke healing når folk spør om det, eller tar betaling for det.

– Iblant gir jeg healing til folk som har blokkeringer. Jeg bare kjenner det når noen trenger healing. Da går jeg fram og legger hånden på vedkommende. Jeg er kun et verktøy som formidler energien. Jeg tar ikke imot klienter som ønsker healing, men jeg gir healing når jeg ser at noen trenger det. Healing er å gi av seg selv. Jeg trodde i mange år at healing var noe tull innen jeg selv oppdaget at jeg kunne gi fra meg denne energien. Etter hvert utviklet jeg dette og ble mer bevisst. Man må bli bevisst sin egen kraft og hvordan man kan bruke den. Egentlig er det ikke så merkverdig noe av dette. Man kan jo velge å se på det som noe mystisk, og da blir det mystisk. Ser man det som noe naturlig, så blir det naturlig. Det blir hvordan man velger selv.

– En nabo av meg kom en gang gående krokrygget. Jeg sa jeg kunne gi ham litt healing hvis han ønsket. Dette trodde han ikke mye på, men han gikk nå med på å prøve. Det skjedde midt på gata, og naboene trodde vel det hadde tørna for oss. Der stod vi midt på gata – jeg med hendene mine på nedre del av hans vonde rygg. Vi stod der i 10 minutter. Etterpå sa jeg at han kunne føle seg litt trøtt eller få andre reaksjoner, og at han skulle legge seg. Dagen etter følte han seg helt pigg, og ga klar beskjed om at han kom tilbake igjen dersom han ble syk. Et eksempel på tvil og tro… For min del handler det om å gi fra meg noe. Alle har en slik energi. På sykehus finnes det sykepleiere som healer uten at de sier det. De gir av sin godhet – uten forpliktelser.

Liker spenningen

Lena har tidligere jobbet som frisør i mange år, et yrke hun likte godt, men som hun måtte slutte med på grunn av helsen. Etter en lengre omskolering endte hun likevel opp med å drive som klarsynt på heltid. En av tingene som driver henne er spenningen.

– Hadde jeg ikke syntes at dette var spennende, hadde jeg ikke holdt på med det jeg gjør. Jeg er 100 prosent nysgjerrig av natur og kommer alltid til å være det. Jeg er nysgjerrig på hva hver eneste nye dag vil bringe. Denne nysgjerrigheten vil jeg videreutvikle. Livet er så spennende! Jeg har alltid mange ideer, oi – det og det vil jeg gjøre, det vil jeg undersøke, det vil jeg utvikle, og på toppen av det får jeg jo «saker og ting» fra mine åndelige kanaler som veileder meg. Det er spennende, ja.

– Det må vel være vondt noen ganger også?

– Å ja. I blant er det tøft. I det siste har jeg vært med på ting som har vært veldig tøffe. Det har tappet meg for energi. Sist jeg var i Oslo på oppdrag, var jeg helt tom for energi etterpå, men energien kommer jo tilbake.

– Dersom det er barn i bildet, er det vel ekstra tungt?

–Å ja. Lena trekker pusten dypt og ser utover sjøen. – Jeg ser jo det samme som både brannmenn og politi har gjort. Når det har vært barn involvert i programmet «Fornemmelse for mord» og man treffer de pårørende, merker jeg sorgen. Det er masse vondt jeg tar inn når det gjelder barn. Du kan ikke bare si at livet går videre og at alt blir bra. Jeg merker også all sorgen inni meg.

– Hva kan du formidle i slike situasjoner?

– Jeg må være litt psykolog iblant. Det er ikke alt som trengs å sies eller bør sies, man trenger ikke avsløre alle detaljene. Det er ikke å lyve, men å skåne noen for noe som egentlig ikke har noen nytte.

Jobber med politiet

Lena har mange ganger fortalt ting til foreldre som er lett å gjenkjenne. Da sier de ofte at dette er det kun min datter eller sønn som kan ha sagt.

– Foreldrene skjønner med en gang hvem som «snakker». Det er mye jeg ikke fysisk har sjanse til å vite på forhånd. Som da jeg var i Risør i forbindelse med Marianne Rugaas Knutsen-saken. Det var sterkt, sier Lena med alvorlig stemme.

– Da jeg var på vei opp til stedet som jeg fikk en følelse av at hun kunne være, var moren med. Da stoppet jeg plutselig opp og sa: «Marianne har en beskjed til deg». Ja, sa Torunn, hva er det? «Fortell henne at dagen jeg forsvant, var det bursdag i familien.» Ja, sa mammaen – det var mormoren som fylte 80 år. Da visste hun at det var Marianne som «snakket». Det var også flere andre ting som kom til meg og som bare mammaen kunne vite om som jeg formidlet.

– Er det mulig å finne Marianne?

– Ja, det tror jeg bestemt. «Fornemmelse for mord» er ikke alltid lett. Ideen er god, men vi medier får inn informasjon som skal veilede – kanskje politiet eller andre – slik at de kan finne nye spor. Da må de jobbe for å følge disse sporene, men der stopper det, dessverre… Man kan ikke bare si at «der er det» og sette spaden i jorden. Det er nok vanskeligere enn som så. Ingen av oppdragene vi har fått, har politiet greid å løse. Hadde det vært så enkelt at man hadde fått alt konkret, hadde ting vært løst samme dagen, men slik er det ikke, sier hun litt oppgitt.

Lena er sikker på at politiet kunne fått langt mer utbytte av hjelpen som Lena og andre klarsynte kan gi dersom de hadde vært villige til å følge opp sporene bedre. Hun sammenlikner med politiet i USA som ofte jobber sammen med medier og klarsynte. Her er dette mange steder helt naturlig.

– Klarsynte kan veilede, men derfra til å løse et mord er ofte litt mer kronglete. Politiet i USA bruker klarsynte fordi de kommer med detaljer som kun politiet kjenner til. Dessverre er det nok mye prestisje hos politiet som gjør at de ikke vil samarbeide mer om vanskelige saker, sukker Lena og legger til at hun selv ikke har noen intensjoner om å utføre politiarbeid.

– Kunne man ha laget et program med tittelen «Uskyldig dømt» med klarsynte? Det finnes sikkert mange som har sittet eller sitter uskyldig dømt i fengsler. Kan klarsynte være aktuelle i slike saker?

– Det vil bli som «Fornemmelse for mord». Man kan få en følelse. Jeg får inn min sannhet, men jeg kan ikke si at det er sannheten. Jeg kan ikke sette meg selv som dommer i en sak. Det er min sannhet og min tolkning ut fra den informasjonen jeg får som jeg kan videreformidle. Det finnes uansett løse tråder som pirrer min nysgjerrighet til å undersøke videre.

Lena er glad for at TV-program som «Fornemmelse for mord» og «Åndenes makt» har vært med på å gjøre folk mer åpne for fenomener som ikke vitenskapelig alltid kan bevises.

– Folk aksepterer langt mer i dag at det finnes ting mellom himmel og jord som ikke kan bevises. Alt lar seg kanskje heller ikke forklares, men man stiller seg ikke på bakbeina og avviser ting. Folk har begynt å engasjere seg for både åndelivet, det fysiske livet og sjelen – der alt starter.

Lena er også med i en svensk TV-serie, «Det ukjente», som likner på «Åndenes makt» i Norge. I tillegg er hun med i de norske programmene på TVNorge. Men i skrivende stund synes hun det er mest spennende å skrive bok. Boken gis ut i begynnelsen av neste år.

– Boken «Levende bilder fra åndeverdenen» er en slags biografi. I tillegg er det veiledning for andre om hvordan de kan åpne seg opp. Jeg tar også med noen sterke egenopplevde historier fra åndeverdenen, avslutter hun.