Tekst: Elisabeth Hægeland Reynolds Foto: Killian Munch og Tor Lindseth, TVNorge
Det er bare så vidt Lilli Bendriss har tid til å møte oss denne dagen mellom alle avtaler, men hun tar oss likevel varmt imot i sin innbydende og koselige stue med vakre, fargerike malerier og eksotiske gjenstander fra andre land. Kunder fra hele landet, journalister, TV-folk og mange andre ønsker å treffe henne hele tiden, og det er mye som skjer rundt henne. Det er inspirerende å se hvor mye energi og overskudd hun har. Attpåtil er hun god til å bevare både stil og eleganse, i en alder av 71 år! Det gir håp for oss andre å se at det er mulig.
Lilli Bendriss har i mange år vært med som medium i Åndenes makt på TVNorge, hvor hun stadig imponerer med sine treffende og konkrete beskrivelser av avdøde personer hun aldri før har hørt noe om. Når vi spør Lilli om store, eksistensielle spørsmål om liv og død, svarer hun sikkert og overbevisende klokt. God formidlingsevne er noe hun absolutt har!
Er det noe Lilli vet mye om, så er det hvordan livet er for sjeler på den andre siden. Og det er nettopp det vi ønsker å høre om. Hva skjer etter at vi dør? Har vi noe å være redde for? Hvordan blir det for dem som ikke tror på noen ting? Hva skjer med mordere, kriminelle og dem som sårer andre? Og hva skjer med dem som begår selvmord?
Projeksjoner av tanker
− Den andre siden er like forskjellig som det er her på planeten. Det er ikke et fast sted, men mer som projeksjoner av tanken som blir skapt der og da, sier Lilli.
Flere tradisjoner i verden snakker om noe lignende, som ideen om Maya – illusjonens slør fra indisk litteratur. Dette handler om at livet her på jorden er en tenkt illusjon. Kultfilmen Matrix fra 1999 illustrerte også ideen om en virtuell verden hvor alle mennesker er fanger, uten å vite det. Her spilles det på spørsmålet: «Hva om virkeligheten ikke er virkelig?»
Men når vi skal tenke i disse baner blir det ufattelig, vi klarer ikke å forstå dette. For det vi opplever, føles jo veldig virkelig. Vi lever i en fysisk kropp med sterke fysiske sanser og følelser.
Opplever det vi skaper
Beskjeder Lilli skal ha fått fra sjeler i åndeverden, tyder på at vi fortsetter å skape vår egen virkelighet etter at vi går over til den andre siden. Det kan virke som om vi også får oppleve mye mer av det vi virkelig drømmer om å gjøre, fordi vi ikke blir hindret av materie og penger.
For eksempel har avdøde som var religiøse mens de levde og trodde veldig på Jesus, formidlet gjennom Lilli at Jesus stod og tok imot dem.
− Det var det deres hjerte og tanker higet mot. Da var det Jesus, en kjent skikkelse, og englene var der. Det er litt slik at det du skaper i din hjerne, er hva du opplever på den andre siden, sier Lilli.
En avdød mann skal ha formidlet: «Jeg står og maler med berømte malere. Vi er på en skole og alle de store er her: Rafael og Da Vinci. Her står jeg og maler og skaper de mest utrolige, fantastiske bilder!»
En av hans etterlatte kom til Lilli for å få beskjeder og fortalte at han hadde en stor drøm og en stor sorg i livet. Det var at han ikke fikk gå på kunstskole. Han ville så gjerne bli kunstner, men det kunne han ikke leve av, så han måtte ta en vanlig jobb. Han elsket å male.
− Igjen blir det for dem en bekreftelse. Det han ikke fikk gjort på jorden, skapte han, sier Lilli.
«Den andre siden er like forskjellig som det er her på planeten. Det er ikke et fast sted, men mer som projeksjoner av tanken som blir skapt der og da.»
− Lilli Bendriss
Går ikke glipp av noe
En mor kom til Lilli for en samtale etter at hun hadde mistet sin sønn da han var bare 30 år gammel. Hun var trist og bitter for alt han ikke fikk oppleve, siden han ble revet bort i sin beste alder. Han skulle levd livet, giftet seg og fått barn… Og pang! Inn gjennom Lilli kommer han og sier: «Hei, mamma!» Uten å vite noe på forhånd får hun denne beskjeden:
«Si til min mor at jeg har ikke gått glipp av noe som helst, for jeg kan gjøre hva jeg vil. Akkurat nå sitter jeg på en fortauskafé i Paris med en kopp kaffe og ser på gatelivet! Jeg kan dra dit jeg vil, og jeg kan oppleve hva som helst. Det beste av alt, er at jeg trenger ikke fly for å dra dit. Jeg tenker at jeg er der og jeg er der. Så jeg har ikke tapt noe. Jeg har et veldig rikt liv og jeg reiser overalt.»
− Da sier hans mor til meg: «Hvis det er en ting min sønn hadde, er det reiselyst. Han skulle reise hit og dit. Det er min sønn du snakker med.» For henne var det som en vekt falt av skuldrene, for sønnen sitter ikke i en hage og tvinner tommeltotter. Han lever og opplever at han lever.
Barn og sørgende foreldre
Når Lilli får kontakt med avdøde barn, kan hun oppleve at de er i barnehagen med mange andre barn som leker sammen. Foreldrene er der også, og de opplever og skaper kjente og trygge omgivelser.
Et foreldrepar trodde datteren hadde en innbilt lekekamerat på rommet sitt. Datteren sa at det var en gutt som tok lekene hennes, men det var ingen å se. Så gikk Lilli inn og spurte: «Hvem er du?» Da ser hun en grav hvor det står et leketog, og hun fornemmer en liten gutt på 6 år.
− Foreldrene hans sørget seg nesten i hel. Gutten følte at han ikke kunne dra videre, fordi han måtte være der for å trøste foreldrene. Han hang igjen i foreldrenes sorg, så en del av hans bevissthet var der. De fant graven, og de fant ut at det var en liten gutt på 6 år som hadde dødd i en tragisk ulykke. Alt stemte.
Lilli tok kontakt med gutten og sa: «Mamma og pappa blir kjempeglade nå, for jeg skal være med deg og vi skal gå til barnehagen hvor vennene dine er. Og så skal vi rope på mamma og pappa, og da vil de se deg slik at de ikke blir lei seg mer.»
− Han fulgte meg, uten noe problem. For jeg sa noe som resonerte med ham. Jeg opplevde å bringe ham til barnehagen hvor han ser sin mamma og pappa i sine astrale kropper, sier Lilli.
Flere nivåer og mange rom
For Lilli er det helt åpenbart at det er flere forskjellige bevissthetsnivåer på den andre siden. Hver av oss blir plassert der vi passer best inn, og der vi har behov for å være, mener hun.
− Du kan si det slik at en snill gammel bestemor blir ikke nabo med en ung aggressiv morder. De er veldig separert ut ifra hvor de er i sin utvikling.
Sjeler skal ha formidlet til Lilli at astralverdenen, eller det vi populært kaller den andre siden, består av mange hus, etasjer og rom. Også i Bibelen står det at himmelen har mange rom, og at det er et rom for hver enkelt av oss.
− Jeg forstår det slik at det er en virkelighetsverden som er ideell for hva sjelen skal erfare og oppleve når den kommer over på den andre siden, sier Lilli. Han som drømmer om å bli maler, får male, og hun som drømmer om å reise jorden rundt, får gjøre nettopp det.
Ingen lidelse eller helvete
Lilli har aldri opplevd noen ånder som lider eller sier at de er eller har vært i helvete. Men noen har fortalt at de gikk gjennom en fase av sorg over det de hadde gjort og det de hadde skadet andre med.
− De måtte oppleve skadevirkningene av det de selv hadde gjort. De måtte inn i kroppen til den de hadde gjort det mot. På den måten bygges empatien og forståelsen av hva dine ord og gjerninger gjør mot et annet menneske, sier Lilli. Har du drept noen, vet du at du har gjort noe forferdelig. Men det er mange subtile måter å skade et annet menneske på, påpeker hun.
− Du kan såre noen med ord fordi du føler deg sint og frustrert, og så forstår du ikke at de ordene sitter i det mennesket i årevis etterpå. Men når du dør, må du gå inn i den kroppen, motta de ordene og kjenne på opplevelsen av det.
Åndene blir altså undervist på den andre siden, på mange måter. Noen har sagt til Lilli at de går på universitetet og er sammen med alle sine venner. De går på besøk til folk, drikker kaffe og ler sammen, akkurat som vi gjør på jorden. Mange fortsetter der de slapp, mens andre – spesielt de som hadde mye fysiske smerter – blir smertefrie og føler seg vektløse. De kan si: «Jeg har ikke vondt mer. Det er fantastisk! Jeg er lett som en fjær.»
Mordere og kriminelle
Hva skjer med mordere og kriminelle, vil de brenne i helvete slik en del religiøse tror?
− Nei, ikke slik jeg har forstått det. Men de må gå igjennom det de har gjort igjen og igjen. De må motta kulen de skjøt fra revolveren. Når de har kommet så langt at de ikke har noen følelser igjen, ikke noe hat, begjær og lyst, så blir de tatt videre til neste trinn, ifølge Lilli.
− Da kan de begynne på en utvikling hvor de blir gitt nåde. De blir elsket, selv om de har gjort dette. Og det er så ufattelig. Det kan de jo ikke engang ta imot, for det blir en slik voldsom følelse av skam. Og så opplever de igjen og igjen at de er elsket. Det forløser dem, sier Lilli.
Sjelen går på en måte på skole for å kunne bli født på ny. Når den når opp på et visst utviklingstrinn av forståelse, kan den påta seg å bli en guide eller hjelper for andre mennesker på jorden eller for andre sjeler i åndeverden.
− Da er de ikke en hjelper gjennom den kroppen som var denne morderen. Da har de kommet til en «opplyst kropp», som er et utviklingstrinn av dyp resonans og forståelse. Den enorme empatien de har nå, gjør dem i stand til å være totalt klare og rene for å kunne assistere. De har ikke noe ego igjen, sier Lilli. Men hun tilføyer at denne læringsprosessen kan ta veldig lang tid – alt fra tusenvis av år til hundre år eller ti år.
Reiser dit i drømme
På den andre siden oppfattes ikke tid på den samme måten som her på jorden, ifølge Lilli. Hun sammenligner opplevelsen av tid med slik vi oppfatter tid når vi drømmer.
− Når vi drømmer, har vi ingen formening om tid. Drømmen kan ha vart i ett minutt, og på den tiden kan du ha vært på jordomseiling. Slik er det også med livet på den andre siden. Vi lever og dør egentlig samtidig. På den siden er det ingen tid. Når vi sover, så er vi faktisk på den andre siden, smiler Lilli, og ler litt.
Når vi drømmer, er våre astrale kropper på den andre siden, forklarer hun. Men når vi våkner, så husker vi ikke hvor vi egentlig har vært. Dersom en person drømmer om å møte sin avdøde far i drømme, så mener Lilli dette er reelt.
− Drømmen er på en måte virkelig, for du har jo vært der. Det er derfor jeg sier at livet er en illusjon, og ting er skapt gjennom vår bevissthet.
De som tror på ingenting
− Hva skjer med dem som ikke tror på noe liv etter døden, dem som tror alt blir svart?
− De har sagt at de virkelig ble tatt på sengen, ler Bendriss.
– For det var ikke svart. Så det blir en slik: «Wow! Fantaserer jeg nå? Drømmer jeg? Dette kan ikke stemme. Er jeg død? Nei, jeg er ikke død.» Så det kan bli veldig mye forvirring, og veldig ofte mye humor. Da spiller det ingen rolle at de ikke trodde på noe, for nå opplever de at det er noe. Det er ingen bebreidelse på at de ikke var kristne eller religiøse. Det spiller ingen rolle, for de blir mottatt av en varm velkomstkomité, smiler Lilli og hun ler. De blir altså veldig overrasket.
Om ånder kan oppleve å være i et slags ingenmannsland, eller bare i en følelse, det vet hun ikke. Det har hun aldri blitt fortalt.
En del av alt levende
Enkelte sjeler skal ha sagt til Lilli at: «Jeg opplever meg selv som en del av alt levende. Min substans er borte, og jeg er bare partikler som blendes med alt.»
− Da er det høytstående, langtkomne sjeler som også har forstått en større sannhet, sier Lilli.
Det kan være en guru som har meditert hele livet og hatt flere opplevelser av å bli ett med naturen.
− Det er den tilstanden han opplever seg selv i når han dør. Han kan være hva som helst, hvor som helst. Han kan være i en fjernkontroll eller i et barn. Han kan være elva eller gresset. Det er som en forening med alt. Det er det jeg kaller den reelle Nirvana eller enhet, hvor du er en del av alt det skapte. Du kan oppleve alt det skapte som deg selv. Da er det ikke deg som en privatperson med din historie, for du besitter alle historier. Du kan huske alt som har vært levd og skapt. Det er det totale, som å komme tilbake til Gud på en måte.
Hentet av sin mor
Mange håper å få møte avdøde i nær familie når de dør. Slik blir det også, det er Lilli overbevist om. Da hennes egen far lå på dødsleiet med kreft i en alder av 75 år, hadde hun en sterk åndelig opplevelse. Dette skjedde før hun fikk sine mediale evner.
− Jeg opplevde at hans mamma kom og hentet ham. Hun døde da han var 12 år, sier Lilli.
Den siste dagen han lå i koma satt Lilli og holdt ham i hånden, og hun tok seg selv i å synge vuggesanger for ham. Hvorfor gjør jeg det, undret hun seg.
− Så fikk jeg en gjennomstrømning av at det er mammaen hans som sitter her og skal ta imot ham som om han var 12 år. Jeg fikk en forståelse av at han var ikke en mann på 75 år. Han var en liten gutt som møtte sin mor, sier Lilli. Faren døde stille og rolig.
Senere opplevde Lilli å møte faren sin i en meditasjon, hvor hun følte at hun forsvant fra sin jordiske kropp. I bevisstheten reiste hun til et helt annet sted, til en type skog det er mye av på Vestlandet der Lilli vokste opp. En mann kommer gående mot henne, og Lilli ser ham på avstand.
− Det er en ung, vakker mann. Når han kommer nærmere, ser jeg at det er jo pappa. Men han er mye yngre, kanskje 30 år, i sin beste alder. Det neste jeg registrerer, er at han ikke halter, sier Lilli.
Faren haltet da han levde, for han hadde fått poliomyelitt som liten og hadde en fot som var kortere enn den andre. Som ung hadde det vært veldig tøft for ham. Han var ikke så ettertraktet på grunn av haltingen, selv om han ifølge Lilli var så vakker! Videre i meditasjonen skjer dette:
− Han har en bjørkekvist eller kjepp som han slår litt i løvet med, som om han går en søndagstur. Så bråstopper han og sier: «Hva gjør du her, Lilli?» Jeg svarer: «Jeg vet ikke hva jeg gjør her, men kanskje jeg er her fordi du skal gi meg en beskjed?» Så står han og bare ser og ser på Lilli. På sunnmørsk sier han: «Si til mor di at eg er her og venter på ho, og at eg skal ta imot ho når ho kjem, for det treng ho å vite.»
Lilli lovte å formidle dette til moren, og det gjorde hun.
Faren hentet sin kone
Moren til Lilli kom aldri over at mannen hennes døde. Hun levde i 15 år til, før hun også fikk kreft og lå i koma på et sykehjem et par dager før dødsfallet. Da var hun over 90 år gammel. I løpet av den tiden hadde Lilli fått evner som medium, så nå fikk hun en enda sterkere opplevelse.
− Jeg begynte å riste og skjelve veldig, som jeg ofte gjør når jeg kanaliserer. «Åh! Herregud, pappa er meg! Han bruker meg for å hente mamma.»
Det var som i filmen Ghost (1990), hvor den avdøde Sam (Patrick Swayze) går inn i kroppen til Oda, som er medium (Whoopi Goldberg), og begynner å danse med Sams sørgende kjæreste, Molly (Demi Moore). Ånden bruker mediets kropp, og kjæresten føler at hun danser med Sam selv om han er død.
På samme måte følte Lilli at hennes fars ånd kom inn i hennes kropp og tok tak i morens hånd. Hun følte det var hans ord som gikk gjennom henne da hun sa: «Nå må du slippe, Agnes. Nå må du slippe.» Og så dør moren i det øyeblikket, i et dypt sukk.
Søsteren til Lilli satt ved siden av og ble livredd da hun så at Lilli ristet. «Gud, Lilli! Hva skjer, hva skjer? Blir du dårlig?»
«Nei», sa Lilli. «Det er pappa som kommer, han bruker min kropp. Ikke vær redd. Ikke vær redd, Åse.»
− Hun bare satt og så på meg, men etterpå snakket vi om det. Det var veldig sterkt og veldig vakkert.
Fløt i farger uten substans
En god venn av Lilli som var dypt spirituell, begikk selvmord på slutten av 90-tallet. Lilli opplevde at han kom til henne etterpå uten at hun tenkte på ham, helt uventet over et år etter dødsfallet.
− Han begikk selvmord fordi han var ferdig med det han skulle gjøre. Så han gjorde det i glede. Det var ikke desperat. Han var helt klar for å dra hjem, forteller Lilli. Og så sier han at:
«Opplevelsen av å dø var som å sprette en champagneflaske, som om kroppen var en champagneflaske, og så strømmet jeg oppover. Jeg gikk ikke gjennom noen tunell. Jeg simpelten bare var i alt som var skapt. Jeg bare fløt.»
Lilli spurte: «Var du alene?»
«Ja, jeg var helt alene, men på en merkelig måte var jeg en del av alt. Det var en opplevelse av usigelig lykke og fred. Jeg bare fløt i farger og hadde nesten ingen substans, men jeg var meg. Altså tanken, jeg var meg, hele min historie.»
Da han levde, hadde han stor forståelse for mange buddhistiske tradisjoner. Han hadde et mentalt bilde av hvordan ting kunne være på den andre siden. Han var bare i alt og hadde ikke behov for noen andre.
− Jeg fikk en fantastisk opplevelse av uendelig fred og kjærlighet da han kom og fortalte dette, minnes Lilli.
«Opplevelsen av å dø var som å sprette en champagneflaske.»
− Lilli Bendriss, kanalisert fra en avdød venn
Nøytralt om selvmord
Det var tøft for Lilli da hennes gode venn begikk selvmord.
− Jeg var sint på ham. Faderullan, idiot, tenkte jeg. Vi skulle skrive en bok sammen, og vi hadde så mye bra på gang! Men han var veldig desillusjonert. Han kom for å gjøre en jobb på jorden. Han skulle åpne noen energigater, og det hadde han gjort. Og da hadde han ikke noe mer. Han hadde ikke barn, levde alene og hadde sukkersyke. Han var dårlig og hadde mye smerter, så han følte at kroppen var ferdig. Han tenkte: «Hvorfor skal jeg være her lenger? Nei, jeg vil bruke den samme guddommelige retten jeg hadde til å bli født på jorden til å bli født inn i den andre verdenen.»
Han tolket altså selvmord som en rett han hadde som sjel.
− En del religioner har vel litt negativt og dømmende syn på selvmord, fordi det er å kaste bort livet og da må de bare oppleve det samme om igjen?
− Ja, men min forståelse er ikke slik, sier Lilli. Slik hun oppfatter skjebnen til dem som begår selvmord, vil de ikke nødvendigvis få et nytt liv hvor de begår selvmord. I stedet vil sjelen få en forståelse for at det finnes bedre løsninger. Selvmord er et rop om hjelp, og som oftest ligger det dype traumer, dyp sorg og uutholdelig smerte bak.
− Vil den som begår selvmord måtte inkarnere på nytt og oppleve slik sorg igjen? Ja, sannsynligvis vil man det for å se om man kan takle det på en annen måte. Men man ville bli tilbudt læring igjen. Ofte repeterer vi ting vi ikke har taklet eller ikke har et balansert forhold til. Da må vi prøve igjen, sier Lilli.
Alle vi som lever, bør gjøre vårt beste for å forhindre at noen begår selvmord. Det gjør vi ved å se hverandre, lytte til hverandre og vise empati. De som virkelig sliter, trenger å føle at noen ser dem, lytter til dem med empati, tør å gå inn i smerten sammen med dem, gir dem håp og opplevelsen av at de får hjelp og omsorg. Da vil man kunne se lyset i tunellen. Mennesket vil få håpet tilbake og tørre å ta imot profesjonell hjelp for å bearbeide de dype traumene, sorgen og smerten.
