Tekst og foto: Merete Evertsen
Merete Roås ringte meg etter at Torill Amundsen fortalte henne hvor store positive endringer som har skjedd i hverdagen etter at huset deres ble renset av Medium. Håpet er at hun også kan få ro og føle seg trygg hjemme.
– Jeg føler at det er noen i huset som følger med på alt jeg gjør, som om det står noen bak meg og kikker. Det er ikke bare av og til jeg har den følelsen, det er nesten hele døgnet. Verst er det når jeg er alene i huset. Jeg er liksom aldri alene hjemme selv om jeg i realiteten er det. Resten av familien er på skolen eller på jobb. Dersom jeg står på kjøkkenet og har ryggen vendt ut mot hallen, kjenner jeg øyne i nakken. Jeg ser ingen, så etter alt å dømme er det ikke noen der. Likevel greier jeg ikke å riste av meg følelsen av at noen følger med på hvert steg jeg tar. Følelsen blir bare sterkere og sterkere for hver dag, sier Merete.
– Jeg blir mer og mer utrygg i mitt eget hjem. Jeg går ikke opp i andre etasje dersom jeg er alene i huset. Det skal veldig mye til i alle fall. Jeg føler det kommer noen etter meg i trappa, så jeg får nesten panikk. Hårene reiser seg på kroppen og pulsen øker i takt med panikken. Jeg føler meg jo halvveis tåpelig når jeg løper opp trappa, men fornuften vinner ikke denne kampen. Følelsen av at det er noen der er altfor sterk. Selv om jeg ikke ser noen med øynene, greier ikke fornuften ta over og berolige meg med at det ikke er noen der.
Merete, hennes samboer og hennes to barn flyttet inn i huset på Magnor i 2009. Barna, spesielt den eldste, har også merket at det er noe uforklarlig som foregår i huset.
– Min eldste sønn så noen i hagen vår som jeg ikke kunne se. Han pekte ut av vinduet mot der han mente det stod en dame og snakket med noen og pekte på det nymalte gjerdet. Jeg kunne ikke se noen. Sønnen min ble irritert siden jeg ikke så det samme som han. Til slutt sa jeg bare at damen sikkert syntes det nye gjerdet var veldig fint. Han kikket rart på meg, men sa ikke noe mer.
Skritt og bankelyder
Ut fra forklaringen til Merete over telefonen høres det ut som om de har besøk av «usynlige gjester». Jeg tar turen til Magnor for å undersøke saken nærmere. Huset ser ut som hvilket som helst koselig hus med rødmalte vegger og hvite vinduskarmer. Det er god plass i hagen med uthus og plen. En liten engel er satt opp foran huset. Ved første øyekast ser det ikke spesielt skummelt ut hos Merete og familien hennes.
– Vi trives egentlig veldig godt her, forteller Merete.
– Likevel er det ikke til å stikke under en stol at huset går oss på nervene. Vi er konstant slitne og trøtte uten at noen av oss kan finne årsaken. Konfliktene sitter løst, og vi er konstant på vakt mot dette ukjente som befinner seg i huset. Det vil si, jeg er det. Min samboer merker ikke så mye til det. Han tror ikke på det overnaturlige, men selv han har et par ganger innrømt at det foregår noe oversanselig her. Senest i dag morges våknet jeg og hørte skritt i hallen utenfor soverommet vårt i andre etasje. Det er ikke vanskelig å høre for gulvet i huset knirker. Jeg trodde det var sønnen min som var stått opp, men det hadde han ikke. Han måtte jeg vekke.
Merete sukker litt oppgitt.
– Vi pusser opp i andre etasje, og på ett av soverommene nekter guttene å sove. De liker seg overhodet ikke der. De velger heller å dele et lite kott til vi er ferdig med å pusse opp, for da er det etter planen min samboer og jeg som skal ha det «skumle» rommet. Men jeg vil heller ikke sove der inne. Jeg synes det er nok at det ofte banker på døren til soverommet klokken fire om morgenen. Når jeg svarer, er det ingen som kommer inn eller svarer meg. Det er ingenting der – bortsett fra luft.
Aktiviteten har eskalert
Huset som familien bor i, er bygget i to etapper, første del i 1920 og andre del i 1956. Tredje etappe er påbegynt nå som familien har begynt å pusse opp huset grundig.
– Det dukker opp flere og flere uforklarlige episoder etter hvert som tiden går, forteller Merete.
– Å være hjemme alene på dagtid er rett og slett blitt slitsomt. Det kan jo selvfølgelig komme av at jeg har blitt veldig følsom i forhold til alt som foregår her. Sånn som når vi hører et smell fra stua som om noe ramler i gulvet, men det er ingen der. Når vi kommer inn for å sjekke, har kulepennen som lå midt på bordet, på mystisk vis greid å sprette av seg selv ned på gulvet. Det er jo ikke mulig! Etterpå merker jeg alle små knirk og smell i huset, også de som er naturlig i et gammelt trehus.
Én ting er at familien selv må kjenne på kroppen det de mener er uforklarlige tilstedeværelser i huset. En annen ting er at også gjester blir plaget av det som skjer der.
– Jeg har ei venninne som var på besøk hos meg en uke. Hun sov inne på soverommet som guttene nekter å sove i. Min venninne sov dårlig og var veldig urolig den uka hun var på besøk. Hun hadde vondt i nakken, var stiv i kjeven og plaget med hodepine. Da hun reiste hjem, forsvant plagene som dugg for solen.
Samtidig som Merete forteller om aktiviteten i huset, merker jeg at vi ikke er alene. Vi har fått besøk fra den andre siden. Jeg forteller Merete hva som skjer.
– Det er i alle fall en eldre mann som er her sammen med dere. Han har grått, pistrete hår, bukseseler og har på seg arbeidsklær. Han er usikker til beins for han går forsiktig rundt med små skritt. Han er litt lut i ryggen, men bare oppe i skulderpartiet.
– Han har jeg sett, utbryter Merete. – Han stod og så på meg en morgen jeg vasket meg på badet. Han stod i gangen og tittet inn på meg gjennom den åpne døren.
Merete grøsser synlig.
– Så ekkelt.
Det ekleste Merete har opplevd i huset, bortsett fra å se en gjennomsiktig mann i gangen, er at det er andre enn hennes egne barn som roper på «mamma» om natten.
– Jeg våknet midt på natten av at noen ropte «mamma». Jeg løp ned, men ingen av ungene var våkne. Da jeg stod i første etasje, fikk jeg en fornemmelse av at ropene kom fra kjelleren. Da kjente jeg virkelig at skrekken tok meg. Jeg løp en trapp opp og gjemte meg under dyna, tett inntil samboeren min.
Sug etter røyk
Jeg kobler meg inn på huset etter beste evne for å se om jeg kan få inn mer informasjon om den eldre mannen jeg kom i kontakt med. Det kommer mange flere spennende opplysninger til meg
– Den eldre mannen har bodd i dette huset, og mest sannsynlig har han også jobbet her. Merete nikker.
– Det har tidligere vært en smie på tomten her, så det er sannsynlig.
Videre får jeg vite ved hjelp av mitt tredje øye at denne mannen fikk lov til å være sjefen i huset utad, men den egentlige sjefen var kona hans. Samarbeidet mellom ektefellene fungerte veldig bra, dog mer som et vennskapelig forhold enn et ekteskap. Den eldre mannen, som aldri har forlatt huset sitt på Magnor, forteller meg at han hadde ei datter som sjelden var hjemme. Hun flyttet langt unna og var sjelden på barndomstraktene. Hun giftet seg opp i status og ville ikke anerkjenne bygdekårene hun stammet fra. Det gjorde at han ikke fikk hilst på barnebarna så ofte. Det ble en lengsel i ham som aldri ble tilfredsstilt. Merete minner ham om datteren hans.
Mens jeg prater, endrer energiene seg plutselig. Kontakten med den eldre mannen forsvinner, og jeg kjenner et enormt sug etter røyk. Når sant skal sies, røyker jeg til daglig, så jeg kjenner igjen røyksuget. Likevel er intensiteten i suget sterkere enn jeg vanligvis pleier å ha, selv etter en fem timers flytur. Nye bilder begynner å komme fram, og jeg begynner å prate.
– Jeg får inn ei diger dame. Ei taterdame. Hun er enorm i omfang, er svett og pent sagt lite hygienisk. Hun røyker som en skorstein på julekvelden – uavbrutt. Hun er en bestemt dame med mange unger løpende rundt seg. Hun deler ut noen passende ørefiker idet ungene løper støyende forbi. Dere må da merke at det lukter røyk her inne, spør jeg Merete.
– Og dersom noen i huset røyker, vil jeg tro at vedkommende røyker mer nå enn før han eller hun flyttet inn her, føyer jeg til.
– Det stemmer veldig godt, røper Merete.
– Vi kjenner røyklukt inne av og til. Samboeren min røyker, men han får ikke lov til å røyke inne. Men jeg har hele tiden hevdet at han røyker mer nå enn før, noe han benekter.
Jeg kikker rundt fordi jeg ikke får bildene i hodet til å stemme med huset jeg ser med mine blotte øyne i dag. Der hvor den store damen med alle ungene sitter og røyker, er det et kjøkken. I dag er dette en del av stuen. Det er mulig at det var et kjøkken her en gang, for vi sitter i den eldste delen av huset nå.
– Denne damen kikker ikke på deg på kjøkkenet i alle fall. Hun er veldig fornøyd med at du har så fint og rent kjøkken. Den som kikker på deg, er den eldre mannen. Han passer på huset sitt.
Roper på mamma
Det er på tide å ta en liten runde rundt i huset for å se om jeg kan avdekke noe mer. I andre etasje er energien tett og tung. Ingen i familien trives der hvor soverommene er. Det er helt klart at det er den eldre herren som vi allerede har avdekket, som følger etter Merete opp og ned trappene, overvåker rommene og banker på dørene for å sette husets folk i arbeid tidlig på morgenkvisten. Når han er ferdig med vekkerutinen, fortsetter han ned i kjøkkenet for å fyre i ovnen og sette over en kaffetår. Mens jeg går over huset, balanserer jeg energiene så godt det lar seg gjøre uten å føre noen over i lyset.
Før jeg gjør det, vil jeg gjerne se om jeg finner kilden til den som roper etter mammaen sin midt på natten. Svaret finner vi i kjelleren.
– Jeg får inne ei jente på cirka seks år som har sovet i kjelleren her. Hun er ikke sperret inne, men hun er syk. Enten trodde de at sykdommen var smittsom, eller så har hun blitt syk av å sove i kjelleren. Det er helt klart noe i brystet som gjør henne syk.
Jeg får ikke inn særlig mer informasjon om den lille jenta, så jeg bestemmer meg for å få de tre energiene som henger igjen i huset, over på den andre siden. Jeg konsentrerer meg, og for mitt indre åpner jeg en lysportal, Guds lys, slik at den fete damen, jenta og den eldre herren kan gå sine siste skritt inn i velfortjent hvile. Den eldre herren snur seg med et lite vink, trår inn i lyset og blir borte. Den tykke damen tar den lille jenta på armen og sammen trår de inn i lyset og forsvinner. Huset på Magnor skal nå bare huse «levende» beboere.
Damen som passer på
Etter at jeg har lukket portalen, går Merete og jeg ut på terrassen for å trekke litt frisk luft. Det er ikke fritt for at energiene i huset har tappet oss for krefter. Ved å gå ut kan man også bedre sammenligne energiene i huset før og etter en rens. Mens jeg står der, oppdager jeg det som må være damen som Meretes sønn så ute i hagen fra kjøkkenvinduet. Jeg burde ikke bli forbauset, fordi jeg arbeider med dette til daglig. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at Meretes sønn virkelig har sett noe. Nå ser jeg det samme.
– Jeg ser en dame i hagen din, men bare så det er sagt, hun skal være der. Jeg ser ei original dame med kjedelige, posete klær. Da hun levde, var hun en omsorgsfull person som pratet med alle for å forsikre seg om at de hadde det bra. Hun passet liksom på hele bygda. Det gjør hun fortsatt den dag i dag. Hun forteller om at det nylig har gått bort en ung mann i en ulykke som har med bil å gjøre, og at hun ikke kunne stoppe det. Hun er lei for det. Jeg tror faktisk hun selv har gått bort i en ulykke relatert til bil. Det er mulig at denne bilen brant opp, for jeg ser brannskader på brystet hennes. Det som er rart, er at hun går med tøfler, ikke vanlige sko. Hadde hun levd i dag, ville hun garantert gått med Crocs. Hun har flere hun snakker med som går gatelangs her på Magnor. Hun har mange å diskutere endringene i bygda med.
Merete, som opprinnelig er fra Oslo, kjenner ikke til damen jeg snakker om.
– Kanskje det er noen andre som vet hvem hun er? Jeg har bare bodd her i litt over et år, smiler Merete. – Men du sier at det er mange som går gatelangs her? Sønnen min sier at det ofte er så mange som går forbi huset her om kvelden. Han sier at de ser ut som lyse skygger. Så han ser dem, han da?
Ganske riktig, han ser dem. Likevel er ikke disse sjelene noe å være redd for. De er som gode feer som passer på at alt går riktig for seg. Dersom du ramler og brekker lårhalsen på et fortau på Magnor, vil du garantert få hjelp så raskt det lar seg gjøre. Skoleveien er tryggere for barna, og de voksne er hyggelige mot hverandre i hverdagen. Da gjør det kanskje ikke så mye at man kan se en grå tåke gli forbi under gatelysene på Magnor.
Epilog:
Et par uker etter besøket på Magnor tar jeg kontakt med Merete for å bli oppdatert på hvordan det føles å være hjemme alene etter huset ble renset.
– Jeg merket stor forandring i huset allerede før du reiste, svarer Merete fornøyd.
– Stemningen var ikke lenger så trykkende. Det ble lettere å puste med en gang. Det beste var at da min eldste sønn kom hjem fra skolen, merket han forandringen med en gang. Han kom inn i gangen, så på meg og spurte: «Hva har skjedd her, da?» Jeg valgte å være ærlig mot ham selv om han bare er 11 år, og fortalte at jeg hadde hatt Medium på besøk. Han syntes det var bra. Vi føler alle at det er blitt bedre i huset. Vi greier å slappe av i sofaen uten å sovne og uten å starte store diskusjoner.
Etter besøket har Merete undersøkt informasjonen jeg fikk opp. Hun har funnet noen interessante svar.
– En av naboene mine fortalte at det har bodd ei stor sigøynerkone i huset. Hun hadde også helt riktig mange unger. Det stemmer jo med det du sa. Likevel ble jeg nesten skremt da jeg snakket med ei dame som har bodd på Magnor i alle år. Hun vet hvem damen som går rundt på Magnor er. Hun kjente henne. Hun gikk med tøfler fordi hun hadde ødem. Hun fikk rett og slett ikke på seg skoene.
Av hensyn til gjenlevende familie går jeg ikke nærmere inn på flere detaljer rundt denne snille damen. Det som kan sies, er at detaljene stemmer godt med det som har skjedd.
– Det er en befrielse å være i huset nå sammenlignet med før. Vi tør å gå opp i andre etasje. Guttene legger seg uten å være utrygge eller rope ned til oss etter de har lagt seg. De legger seg, ferdig med det. Litt morsomt er det at den lille radioen som jeg har på kjøkkenet, har begynt å virke. Den levde sitt eget liv. Av og til virket den, av og til ikke. I dag virker den hele tiden uten å hakke eller skurre. En liten detalj bare, men merkbart for meg som er glad i musikk til arbeidet, ler Merete.
– Til slutt vil jeg bare takke deg og Medium for fantastisk god hjelp. Vi har fått en ny start på livet!
