Tekst: Kirsti Stoltz
Mange husker Anna Elisabeth Westerlund fra mediene. Hvert årsskifte spådde hun det nye året med framtidsutsikter for kjendiser, kongelige og politikere. Treffsikkerheten ble målt ved neste årsskifte, og forbløffende mange av spådommene hennes viste seg å stemme i ettertid. Hun blir også husket for sin treffsikkerhet når hun i en del saker hjalp politiet å spore opp forsvunne personer.
Denne fokuseringen skapte et bilde av henne som i store trekk stemte dårlig med hennes egentlige personlighet, virke og misjon. I ukepressen ble hun spekulativt framhevet som en litt eksentrisk, mer eller mindre seriøs sannsigerske.
I virkeligheten var hun et beskjedent, hjertegodt menneske som hadde viet livet sitt til å hjelpe andre i en vanskelig verden. Dette løftet ga hun seg selv i tidlig voksen alder, og fulgte opp ved å gi avkall på kjærlighet og samliv til fordel for å være tilgjengelig for medmennesker i vanskelige situasjoner.
Møtte liten forståelse
Anna Elisabeth oppdaget allerede i 11-årsalderen at hun hadde evner som andre ikke hadde. Hun kunne se og oppfatte hendelser før de egentlig inntraff. Evnene ble ikke spesielt anerkjent av dem rundt henne, bare moren hadde forståelse og aksept for denne underlige kunnskapen. På Hamarøy der hun vokste opp, var det generell aksept for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det man ser, og hun ville antagelig blitt sett på som mer underlig om hun hadde vokst opp et annet sted enn på denne øya i havgapet langt nord i Norge.
Som ung voksen reiste Anna Elisabeth til Oslo og bosatte seg der for å ta utdannelse. Hun livnærte seg som syerske, og i trange tider til og med som spådame, mens hun tok handelsutdannelse ved Otto Treiders Handelsskole. Men det skal understrekes at Anna Elisabeth aldri senere tok seg betalt for å hjelpe andre mennesker. Hun ble senere ansatt ved
Statens kornlager som kontordame, og ble der resten av sitt yrkesaktive liv.
Alltid tilgjengelig
Anna Elisabeth ble etter hvert godt kjent som sannsigerske, healer og som en som både kunne finne forsvunne gjenstander og personer. Hun var alltid tilgjengelig på telefonen når hun var hjemme, både natt og dag. Selv om hun kunne få ganske mange underlige og etter alt å dømme unødige henvendelser, svarte hun like vennlig alle som ringte.
I perioder hadde hun opptil 50 telefoner om dagen. At hun ble svært interessert i åndelige spørsmål etter hvert, var en følge av mange av disse henvendelsene. Hun skrev flere bøker gjennom livet, der hun tok opp en del av disse og reflekterte rundt det å være menneske, religion og ikke minst det å «se».
Vitenskapelig anerkjennelse
Synskhet var lite anerkjent i Anna Elisabeths levetid. New Age-oppblomstringen materialiserte seg ikke i noen særlig grad før etter hennes død. I mange henseender kan hun i sitt virke ha bidratt til en større aksept for denne typen fenomener. For mange som kjente henne, virket det uforståelig at den lille, beskjedne damen lot seg avbilde og komme med uttalelser i så mange medier så ofte. Selv forklarte hun det med at hun på den måten nettopp bidro til å øke forståelsen og aksepten for klarsynthet, healing og beslektede fenomener.
Hun var ikke i tvil om at «evnen» hadde et fysisk utspring og testamenterte derfor bort hjernen sin til Gades institutt i Bergen for analyse etter hennes død. Anna Elisabeth mente at «evnen» hadde tilhold i pannelappene bak tinningene fram mot pannen, og hun trodde fullt og fast at obdusentene ville finne fysiske spor av hennes virksomhet i hjernen hennes.
Hele sitt liv kjempet hun for at clairvoyance og telepatiske evner skulle bli kartlagt, bevist og akseptert av grupperinger som legestanden, psykologer og ikke minst av politiet som hun bisto i flere saker.
Kontroversielt samarbeid
Anna Elisabeth var selv svært interessert i politisamarbeid. Sannsynligvis så hun også dette som en mulighet til å verifisere sine evner til å finne bortkomne mennesker og se utenfor tid og rom.
Når hun «så», kom det hele opp i fugleperspektiv. Hun fortalte villig om sin evne til å se hendelser i fortid, framtid, gjennom fjellkjeder og bygninger og under vann. Selv mente hun at hun måtte være den eneste i verden som var i stand til å se under havbunnen. Hun forklarte det som skjedde, med at all materie sender ut bølger, sammenlignbare med mellombølger fra en radio. Disse bølgene nedbrytes sakte, og informasjonen kan derfor avleses av en synsk lenge etter hendelsen. Hun kommer mer inn på dette i sin egen bok «Telepatiens gåte».
Samarbeidet hun innledet med bergenspolitiet, var ganske kontroversielt i manges øyne. Allikevel ble hun kontaktet i flere forsvinningssaker som ble ansett som vanskelige å oppklare. Hun fikk dekket reiseutgifter og rom 708 på Hotel Norge, som det het den gangen.
Dette rommet måtte ha tildekkede ventiler og lukkete vinduer. Hvorfor var det ingen som visste. Herfra så hun klarest, mente hun selv, og klarte da også å beskrive flere steder der omkomne ble funnet. Når hun «så», kunne hun fortelle om landmerker, ledninger, vann og fjell, men aldri stedsnavn. Politiet måtte derfor gjette seg fram til lokasjonen via beskrivelsene hennes. Samarbeidet pågikk under hele 80-tallet til mange politiansattes frustrasjon.
Bevist mange ganger
At hun virkelig «så» stedene, ble bevist gang på gang. Også den gangen hun klarte å beskrive hvor to unge gutter lå under vann på en fjellhylle, 25 meter under overflaten. Hun sa hun fikk kjøkkenfølelse, og at det lå et kjøleskap ved siden av. Men det viste seg å være en komfyr…
Et seiglivet rykte om at det var Anna Elisabeth som førte til funnet av likene av den svenske fjernsynsjournalisten Cats Falck og hennes venninne, har versert i flere år. Cats Falck forsvant plutselig sporløst og ingen spor ledet politiet til henne. Da de vel hadde gitt opp, kontaktet Cats mor angivelig Anna Elisabeth via norske familiemedlemmer. Anna Elisabeths tips førte til at politiet fant både bilen, Cats og venninnen i en elv der ingen forventet at de skulle være.
I mediene sto det bare at en synsk, norsk kvinne hadde bidratt til funnet.
Skepsis
Selv om Anna Elisabeth vant mange seire ved å finne fram til forsvunne personer, gikk det også historier om tilfeller der hun tok feil. Skepsisen var til å ta og føle på, særlig hos fagpersoner innen medisin og forskning.
Ved en anledning skulle hun treffe professor Morild ved Gades rettsmedisinske institutt i Bergen. Han var selvsagt en skeptiker og hadde bestemt seg for å teste henne. Han forteller selv at han valgte å ta med seg en vevsprøve støpt inn i en plastbit. Som han fortalte senere: «Det kunne ha vært hva som helst.» Anna Elisabeth fikk holde i biten, og fortalte at hun kunne se en ung kvinne, mye lyst hår, masse blod, steingjerder og en beitemark. Stedet der Birgitte Tengs ble myrdet.
Etter dette var Morild overbevist, og han sier at selv om de ikke fant noe unormalt eller uforklarlig i Anna Elisabeths hjerne da den ble dissekert, holder han muligheten for åpen at de ennå ikke har fintfølende nok instrumenter til å plukke opp denne typen endringer i en hjerne.
Boken om Anna Elisabeth
En av personene som var med på møtene med politiet, var Bente Gullveig Alver i forbindelse med en undersøkelse som ble gjennomført. Hun ble kjent med Anna Elisabeth i 1972, og de forble venner helt til Anna Elisabeths død i 1995.
Alver, som er professor i folkloristikk ved universitetet i Bergen, har senere skrevet en bok om henne, der hun forteller om mennesket Anna Elisabeth fra vugge til grav. Kildematerialet har hun fått av hovedpersonen selv, som testamenterte alle sine papirer og opptegnelser til henne, nettopp med tanke på en bok.
Alver sier selv at hun opplevde mye sammen med Anna Elisabeth som det ikke finnes forklaringsmodeller på. Hun ble stadig utfordret og åpnet mange dører til «nye rom». Hun sier selv at det finnes få forklaringer på mye av det som hendte, men mye dokumentasjon.
Boken er tilgjengelig som lydbok på Storytel og Ebok.no.
Westerlunds siste hilsen
Anna Elisabeth fikk en bred kontaktflate mot media etter alle årene med eksponering. En av disse personene som kom nærmere inn på henne, var VG-fotografen Tom Egil Jensen. Han hadde tidligere stilt spørsmål ved at hun kunne forutse sin egen død, og fikk til svar at hun skulle gi ham et tegn etter at hun var død. Jensen fikk også oppdraget med å ta bilder i Anna Elisabeths begravelse i Vestre Gravlund Kapell, der han stilte kameraet på et stativ ved siden av seg på galleriet. Han forteller at på et tidspunkt under begravelsen gikk kameraet av helt av seg selv. Han tenkte ikke mer på det før han framkalte bildene. Det han så, vil få mange til å fryse på ryggen. Bildet som ble tatt – uten hans medvirkning – viser at lysene på kandelabrene på hver side av presten brenner oppover og bortover – i hver sin retning. Et umulig, fysisk fenomen i et kapell der ingenting skulle tilsi at noe sånt skulle skje.
Havnet på ventestasjon
Alver forteller også at da de skulle rydde og gjøre opp boet til Anna Elisabeth etter hennes død, måtte hun på grunn av arbeidet sitt foreta en reise og dermed utsette prosessen. Hun reiste bort for en periode, og fikk etter en stund en telefon fra sin datter som hadde mottatt gjentatte telefoner fra en fremmed mann. Hun fikk formidlet at mannen natt etter natt hadde besøk av Anna Elisabeth Westerlund. Beskjeden hun ga, var at Alver snarest mulig måtte ta opp igjen ryddingen av boet, fordi utsettelsen hadde ført til at Anna Elisabeth var havnet på en «ventestasjon» og ikke kom videre før det var ryddet opp etter henne fysisk.
Det hører med til historien at mannen, som kom fra et dalføre i Norge, ikke kjente noen av personene det gjaldt, og at han aldri hadde opplevd «overnaturlige fenomener» tidligere. Han var derfor meget ivrig etter å slippe dette mer, og anmodet på sterkeste om at dette ble tatt på alvor.
Fakta om Anna Elisabeth Westerlund
Født på Hamarøy, 04.10.1907
Død Oslo, 12.09 1995
Utdannelse: Eksamen Artium fra Otto Treiders Handelsskole 1937
Yrke: Arbeidet i statens Kornforretning som kontrollør fom 1936 til hun pensjonerte seg
Interesse: sjakk
Aktiv som intervjuobjekt i ukepressen på 1970 – 90 tallet. Ønsket med dette å bidra til å gjøre klarsynthet mer allment akseptert.
Bidro i flere uoppklarte forsvinningssaker på 1980-tallet for å finne savnede personer i et 20-talls saker, fortrinnsvis i Bergen. Arbeidet da fra rom nummer 708 på hotell Norge sammen med politiet. Kunne da ofte se steder og orienteringspunkter i fht der vedkommende befant seg:
1980: Hjalp politiet med å finne to unge gutter fra Voss som hadde kjørt utfor veien og havnet i sjøen. (kilde: Eiliv Lønningen, tidl. politimester i Ullensvang).
1982: Bidro til å finne forsvunne May Britt Jensens klær i strandkanten ved et vann i Bergensområdet.
1985: Bisto svensk politi slik at de fant liket av den forsvunne journalisten Cats Falck og hennes venninne Lena Gräns i Stockholm.
Anna Elisabeth Westerlund tilbragte sitt voksne liv på en hybel i Grønnegate i Oslo. Da hun ble pensjonist, ofret hun seg helt og holdent for å hjelpe mennesker i nød. Hun tok seg ikke betalt, og var tilgjengelig på telefon til alle døgnets tider.
Biografien om Anna Elisabeth Westerlund er skrevet professor i folkloristikk Bente Gullveig Alver og utgitt på Spartacus forlag i 2009.
Anna Elisabeth Westerlund er forfatter av følgende bøker:
Synsk: en clairvoyant kvinnes erfaringer, 1968
Jeg fant liket, 1972
Bak fasaden, 1972
Den Gode Guds øy, 1976
Hybel uten nøkkel, 1977
Så lenge det var liv: minner fra krigsårene, 1978
Telepatiens gåte, 1986
Synsk, 1988
Den allmektige Gud, 1988
Les også:
Møtte Anna Elisabeth Westerlund: – Hun ble en døråpner for min bevissthet om klarsynthet
