Anne-Christine Augestad kom tilbake til arbeidet som medium og klarsynt i 2018, etter å ha kjempet seg gjennom en sykdom ingen fant riktig diagnose på. Året før ble endelig riktig diagnose stilt av en professor på Rikshospitalet, og da fikk hun medisin som virker.
– Jeg valgte å tro på håpet og kjempet meg tilbake! smiler hun.
De fleste kjenner Anne-Kristine Augestad fra Åndenes makt på TV Norge, hvor hun ble hyret inn som medium. Det ble et kraftig startskudd, og siden er hun blitt forfatter, holder kurs, gjør private readinger og var programleder i En natt på slottet på svensk TV4. Der inviterer hun kjendiser til en slottsnatt hvor de får oppleve åndeverdenen sammen med henne.
Augestad har imidlertid ikke alltid vært åpen for det spirituelle. Lenge var hun tvert imot skeptiker og undertrykte evnene som lå i henne. Det var først da livet ble svart, da hun måtte velge å tro på framtiden eller ikke, at hun lot evnene komme til overflaten og blomstre.
Ble lam i ulykke
I 2002 havnet hun i en alvorlig bilulykke og brakk nakken. Da ble hun mye sengeliggende i åtte år, uten å kunne røre seg stort og med dystre utsikter fra legene.
– Siden jeg var fysisk hemmet, hadde jeg bare tankene og det mentale igjen, og jeg valgte å bruke det for alt det var verdt. Jeg bestemte meg for at jeg skulle fungere normalt og gå igjen, og jeg hadde en fornemmelse av at det ville ta 10 år. Dette ble min livbøye, noe å holde fast i til det motsatte var bevist. Det var selvsagt dager jeg mistet helt troen, jeg måtte jo ha hjelp hjemme og klarte ikke engang å holde i en bok selv. Framgangen gikk utrolig sakte, så sakte at jeg så den først i ettertid, år for år.
For å nå målet bestemte Augestad seg for å trene hver dag. Hun lå i senga og rørte på det lille hun klarte, og løftet etter hvert beina forsiktig.
– Etter lang tid kunne jeg sitte i rullestol og gå korte turer, uten å bruke armene og med hodet helt i ro.Jeg begynte med tre skritt, så fem skritt og så ti, og beregnet alltid at jeg orket å gå tilbake igjen. Hadde jeg valgt å høre på legene, hadde jeg jo aldri blitt så frisk, da hadde jeg kanskje bodd på sykehjem nå, sier hun.
Lot det spirituelle blomstre
I løpet av årene i sengen rakk hun også å reflektere over sin spirituelle side. Det vil si, hun klarte ikke å legge lokk på det lenger. Hun hadde alltid visst hun hadde evner, at hun var annerledes på en måte, men det hadde vært så skremmende. Nå presset alt seg til overflaten, og Augestad tok nok et valg. Hun valgte å akseptere og utforske.
– Det viste seg at evnene ble viktige verktøy i prosessen for å bli frisk, sier hun. – De ble mentale ekstraressurser som hjalp meg med å akseptere og forstå. Kanskje det var en mening med det hele?
Selv om nakken fortsatt er stabilisert med ti skruer og to titanplater, lever Augestad nå et bra liv. Hun har ingen smerter og går lytefritt.
– Det er klart jeg må være litt forsiktig. Jeg kan ikke dykke og være det friluftsmennesket jeg var før, men jeg kan gå lange skogsturer og leve et rolig og fint liv, og det holder for meg. Helsa betyr alt. Det er sprøtt hvor fleksible og tilpasningsdyktige vi mennesker er, hvilke prosesser vi kan gjennomføre i hodet, hvilke valg vi har når det gjelder tanker og mental styrke. Men det å endre inngrodde mønstre og tanker er ikke lett, det er en kjempejobb.
Mystisk syk hele livet
Selv om hun igjen kunne gå sine etterlengtede skogsturer, var det fortsatt noe som ikke stemte. Hele livet hadde hun følt at noe annet var galt, uten å finne ut hva, og nå ble symptomene mer og mer framtredende.
– Da jeg var liten, falt jeg ofte ut av undervisningen, noe som medførte mange faglige hull. De voksne trodde jeg dagdrømte, og selv ante jeg jo ikke hva dette handlet om. Men de siste to tiårene har ting blitt gradvis verre, og jeg har vært inn og ut av sykehus uten resultater. Legene begynte å tro at det var psykisk, siden symptomene var så diffuse og ikke ga samlet mening. Jeg kollapset, hadde magesmerter og kognitive problemer, forteller hun.
Sommeren 2017 var hun så dårlig at hun periodevis var sengeliggende og i ferd med å gi opp. Så kom en innkallelse fra Rikshospitalet.
– Jeg orket ikke tanken på flere runder uten funn, men mannen min mente jeg burde gi det en sjanse, så jeg dro.
Nok en gang valgte Augestad å tro på håpet og kjempe videre.
– På Rikshospitalet ble jeg møtt av et tverrfaglig medisinsk team, styrt av en utrolig dyktig professor som ikke ga seg. Han var som en detektiv. Han kom på å ta en EEG, noe som viste at jeg faktisk har epilepsi. Det var det absolutt siste jeg hadde trodd. Jeg fikk medisin, og livet ble umiddelbart snudd på hodet. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er overfor denne professoren, som løste et livslangt mysterium. Jeg har aldri følt meg så frisk som jeg gjør nå.
Forståelse har bedret selvbildet
Selv om Augestad må ta noen hensyn i hverdagen, som ikke å kjøre bil og unngå flimrende lys, kjenner hun ikke på noen offerrolle. Hun er lykkelig bare over å ha fått så god helse, for å kunne gå skogsturer og jobbe med det hun elsker. Åpen vil hun derimot være, i håp om å kunne inspirere andre til å kjempe for sannheten og det man tror på, også når man opplever å ikke bli trodd eller støttet. For sånn kan det oppleves.
– Bare det å få en diagnose og forstå hvorfor jeg har hatt problemer, forbedret selvbildet mitt, smiler hun. – Det viste seg at jeg har en type epilepsi som påvirker språksenteret. Det har gjort at jeg stadig har falt ut av samtaler, mistet ord og bare blitt stille. Det har jo fått både sosiale og kognitive konsekvenser. På YouTube ligger det faktisk et klipp av meg fra den røde løperen, hvor jeg får et anfall. Det er ikke så tydelig, men du kan se meg sitte og stirre ut i luften og fikle med hendene. Jeg forstår jo nå at alle lysene og kameraene på slike tilstelninger ikke er fra for meg. Nå har jeg fått spesialsolbriller, men jeg kvier meg litt for å gå med dem inne, det ser så diva-aktig ut.
Greit å ikke være perfekt
Da Augestad selv hadde fordøyd diagnosen, sånn rundt juletider, valgte hun å dele historien sin på sosiale medier. Mange av hennes følgere visste tross alt at formen hadde vært dårlig en stund, men ikke hvorfor.
– Jeg fikk nesten 700 kommentarer på innlegget, og det viser jo hvor godt folk liker åpenhet. Alle er lei av den glatte fasaden, at alt skal være så perfekt. Jeg viste at jeg også strever med ting og ikke er perfekt, men at jeg likevel har det bra. Jeg håper det inspirerer andre til å dele sine utfordringer, for ingen lever jo problemfrie liv. Det er jo ikke naturlig å bare skli gjennom livet, alle møter motstand og alle tar feil valg i blant. Folk tør bare ikke være åpne om det, og da blir vi ensomme i stedet for å føle på samhold. Dessuten vil jeg vise hvor viktig det er å ta aktive valg, særlig når ting er tøft. Man velger hva man tenker, føler og hvordan man handler. Jeg valgte heldigvis å kjempe for å få en diagnose, selv om det i mange år føltes ydmykende, og det reddet jo meg.
Vi har ansvar for de valgløse
Men hvordan går frie valg og klarsynthet sammen? Tror Augestad på begge deler samtidig?
– Jeg tror vi er på jorda for å ta valg, men jeg er usikker på om noe også er forutbestemt, sier hun og tenker lenge. – Kanskje ulike mennesketyper har ulike stier de kan velge, men at hver sti er forutbestemt? Kanskje det var meningen at jeg skulle gå gjennom alt dette? Hvis det stemmer, så er det jo mulig for slike som meg å se inn i framtiden, og jeg får tilbakemeldinger på at jeg ofte treffer. Men, vi må huske på hvor godt vi nordmenn, og i det hele tatt alle i Skandinavia, har det. Tenk på alle som ikke kan velge i det hele tatt, enten på grunn av få ressurser, dårlig oppvekst eller manglende verktøy inni seg. Tenk på alle som stadig er i beredskap eller på rømmen, på alle som ikke kan støtte seg på et godt helsevesen. Jeg mener vi har et stort ansvar for å hjelpe disse, for å spre lys og kjærlighet.
Augestad tror nemlig verden består av gode og onde krefter.
– Vi kan velge å jobbe med de gode kreftene, eller bli dratt inn i de mørke, sier hun. – Vi må selvsagt starte med oss selv, passe på at vi står stødig i vår egen kraft og har egne grenser, men vi kan ikke være upåvirket av utviklingen på verdensbasis. Vi kan ikke leve i statiske samfunn. Verden er i endring og vi må tilpasse oss, se ting i perspektiv og alltid huske at vi har et ansvar for å hjelpe dem med dårligere forutsetninger enn oss. Se bare hvor mange som er opptatt av spirituell utvikling i Skandinavia. Det er jo fordi vi har det så bra i hverdagen, vi har rett og slett overskudd og mulighet til å utvikle oss på det nivået, og det er luksus.
Vil være en jordnær klarsynt
Selv om Augestad har jobbet som klarsynt og medium i mange år, er hun fortsatt svært ydmyk.
– Det oppstår så lett misforståelser av flere grunner, sier hun. – For det første har alle ulike oppfatninger om de alternative begrepene. For eksempel kalles jeg et medium, og det er jo et veldig ladet, men samtidig diffust uttrykk. Jeg har løst dette med å lage mine egne definisjoner i takt med at jeg har utviklet meg selv, og forsøker å være mest mulig jordnær og konkret i mitt arbeid. Jeg er jo bare et vanlig menneske som kan ta feil, og jeg sier at ingen med sikkerhet kan spå framtiden. Selv om jeg ser og føler ting, så er jo ikke klarsynthet en leksikonbasert handling. Det handler jo om å opparbeide seg erfaringer, og ofte stemmer det, men ikke alltid. Det er som når man skal lære seg å sykle. Man kan ikke bare lese om det, man må ut og øve, og over tid opparbeider man seg kunnskap. Derfor trener jeg fortsatt hver eneste dag, for man blir jo aldri utlært, og jeg er ydmyk overfor alle de andre der ute som har store og annerledes evner enn meg. Hver eneste gang jeg går hjem fra jobb, det kan være kurs, samtaler eller tv-innspilling, så grubler jeg på hvordan jeg kunne gjort det bedre. Hvilke feil kan ha oppstått, og tolket mottakeren det jeg sa riktig? Ved å være så detaljert og perfeksjonistisk forbedrer jeg stadig framgangsmåtene mine. Jeg er jo ganske nerdete på dette, så jeg vil hele tiden bli bedre.
En kunst å tolke fornemmelsene rett
Én ting er at budskapet hun formidler til kunden, må tas for det det er. Ofte stemmer det, men ikke alltid, og det må være greit, her må man stikke fingeren i jorda, mener Augestad. Men når hun sitter i samtaler, er aller første punkt å tolke fornemmelsene hun får. Det er ikke alltid så lett når hele sanseapparatet er involvert.
– Det hender jeg ikke forstår det jeg ser, sier Augestad og trekker ærlig på skuldrene. – I stedet for å begi meg ut på en usikker tolkning, velger jeg da å ikke si noe til personen. Det er så lett å mistolke og forklare ting feil, slik at budskapet ikke kommer fram. Når jeg jobber som medium, er den store skrekken å få opp en gammel mann fra Nord-Norge som bare sitter og snakker om været, for det er jo veldig generell informasjon. Da er det vanskelig å fastslå akkurat hvem denne mannen er, og hva han vil formidle. Dette øver jeg mye på, altså.
– Det blir jo litt som å meditere, å finne tilbake til sin egen kjerne, sier Augestad. – Jeg går mye tur, det får jeg masse energi av, jeg kommer inn i en innvendig flyt.
Den andre siden
Siden Augestad jobber som medium og formidler budskap fra den andre siden, tror hun selvsagt ikke døden er slutten. Likevel er hun jordnær når det kommer til å konkludere med noe.
– Jeg har vanskelig for å tro at vi bare blir borte, smiler hun. – Jeg tror absolutt vi går videre, men jeg vet jo ikke hvor. For meg er sjelen en energi som er adskilt fra kroppen, noe vi får mulighet til å utforske og ha kontakt med mens vi lever. Jeg ser på den som et uendelig stort skattkammer som gir oss handlefrihet. Samtidig gir den oss tilgang til fullstendig ro, og for meg kommer det gjennom turer, drømmer, opplevelsen av kirkerommet, følelser og kunst. Kunst tror jeg er broen mellom det vi observerer og føler, og det kan være én av mange veier inn til intuisjonen vår, inn til muligheten for å snakke med dem på den andre siden. Mange vil sikkert si meg imot, og det skjønner jeg veldig godt, for det er vanskelig å tro på noe hvis man ikke har følt det på kroppen. Jeg har selv brukt mange år på å finne ut hva som er fantasi, og hva som er en toveis informasjonsstrøm mellom meg og den andre siden. Det kjennes som om vi har en åpen linje, men det er jo vanskelig å bevise noe overfor dem som ikke tror. Og for meg er det helt i orden. Klarsynthet kan man til en viss grad etterprøve, sjekke om ting faktisk skjer, men det er vanskeligere å få en håndfast uttalelse fra de døde om at det er de som står bak informasjonen.
Nettside: www.annekristine.no
