Tekst: Marit Daaland Lesjø, Amed.no
Sissel Grana jobber som dyretolk, og har i tillegg en syvårig universitetsutdannelse, med grunnlag i blant annet biologi, sosialantropologi, norsk, pedagogikk og spesialpedagogikk. Før hun begynte å jobbe «alternativt» på heltid i 2007, var hun en del av skolevesenet i mange år, blant annet som avdelingsleder på en ungdomsskole.
− Jeg sa opp stillingen i 2007 fordi jeg ville bruke evnene mine, og de bruker jeg blant annet til healing og dyrekommunikasjon. Jeg har også både en dyretolkskole og en sjamanskole, hvor jeg underviser andre som ønsker å lære å bruke sine evner.
Grana brukte selv tid på å anerkjenne og utvikle sine egne evner.
− Jeg har jo vokst opp i en norsk kultur, og der lærer vi at dette er umulig. Tidligere trodde jeg at jeg bare var kjempeflink til å lese kroppsspråk, og hadde mye empati for dyr. Jeg er utdannet rideinstruktør også, og jobbet to år på heltid med hest. Da oppdaget jeg at jeg for eksempel kunne fortelle veterinæren hvilket bein hesten hadde vondt i, uten at det var mulig å se for andre. Veterinæren kunne ikke se at noe var galt, men i ettertid viste det seg ofte at hesten begynte å halte på det beinet. Jeg kunne si fra tidlig, før hesten begynte å halte, og da burde jeg kanskje skjønt at jeg kommuniserte dypere enn jeg trodde. Jeg visste ikke hvorfor jeg kunne se slike ting før det var mulig å observere som halthet eller ved for eksempel hevelser. Da jeg begynte å jobbe med dyrekommunikasjon falt alle brikkene på plass.
Mediterer og mottar signaler
Den erfarne dyretolken jobber med alle slags dyr, med hovedvekt på hest, hund og katt. Hun har også hjulpet dyreeiere i utlandet, og forteller at hun kan kommunisere med dyrene ved hjelp av bilder. Bildet er et hjelpemiddel for å kontakte riktig sjel.
− Det jeg gjør er jo egentlig bare å meditere, være i en indre ro, og se hvilke signaler jeg klarer å ta imot. Jeg kan kjenne signalene i min egen kropp, på den måten at dersom dyret har vondt i høyre skulder, så kan jeg føle smerte, kløe, varme eller prikking i skulderen min, som gjør at jeg blir oppmerksom på den og skjønner at denne skulderen er viktig på dyret. Jeg har tatt imot mange presise helseopplysninger fra dyr, og på grunn av evnene mine har jeg holdt foredrag for veterinærhøyskolen. Flere veterinærer og andre dyrebehandlere har også tatt kurs hos meg. Det er stor pågang på kursene, og jeg bruker nå Internett mer enn jeg gjorde før, jeg tilbyr et web-basert grunnkurs. Dyretolkskolen er en deltidsutdannelse over to år, og sjamanskolen er basert på fire samlinger over ett år.
Uegnet for dagens vitenskapelige metode
Grana opplever at de fleste er åpne for å lære mer om alternative metoder, og har en positiv innstilling. Det finnes allikevel noen mennesker som blir provosert av det hun jobber med, og at kunder velger å benytte seg av tjenestene hennes. Det er mange skeptikere der ute, og Sissel mener at dette ofte dreier seg om fordommer og en negativ innstilling. Hun reagerer også sterkt på hvordan alternative behandlingsmetoder blir fremstilt i media, for eksempel i NRK-programmet «Folkeopplysningen». I en kronikk i Dagbladet fra 2012 retter hun sterkt kritikk mot både dette programmet, og metodene for å teste alternative behandlere generelt.
− Grunnen til at jeg reagerer er at det er et «utdritingsprogram», og dette gjelder også for andre programmer, som «TV2 Hjelper Deg». Siden behandlerne som testes ikke kan gjemme seg bak et firmanavn er det deres eget navn som blir latterliggjort på tv i beste sendetid. Det er ikke et stort firma, men for- og etternavn på en person. Jeg mener ikke at de ikke skal være kritiske, for det å avdekke juks er bra, og sånn sett kan noen av de som stiller opp takke seg selv. Det finnes uredelighet i alle bransjer. Men det har en menneskelig side også, og det å bli latterliggjort med fullt navn i beste sendetid er en behandling ingen andre yrkesgrupper hadde fått, tenker jeg. De går inn for å lure og forvirre, det er hensikten bak. Vi vet at vi jobber i en bransje hvor ting ikke er vitenskapelig bevist, og det gjør kundene også. Spørsmålet er: Er det ikke vitenskapelig bevist fordi det er humbug, eller handler det om at den vitenskapelige metode egner seg for veldig mye, men ikke for alle deler av virkeligheten?
− Tror du det finnes andre, bedre metoder man kan bruke for å forske på dette?
− Ja, men jeg tror man da er nødt til å tenke litt annerledes. Jeg har selv blitt spurt om å være med på forsøk for å bevise dyrekommunikasjon. Dyrleger med doktorgrad stod bak, og de vet hva jeg er god for, og har erfart selv at dette funker. Problemet er at når de skal sette opp forsøk og bruke den vitenskapelige metode, så må jeg møte for eksempel 30 hunder, og stille de samme spørsmålene til alle hundene. Telepati er ikke egnet til prestasjon, i en intervjuform.
− Et alternativ som blir mer brukt nå er for eksempel at jeg kan komme til en hund, jobber med den, og sier at den har vondt i høyre skulder og er redd for lyder. Deretter kan de snakke med eieren og han kan bekrefte eller avkrefte, og man kan ta røntgen, konsultere en kiropraktor, osteopat eller naprapat for å sjekke skulderen og se om jeg har rett. Denne formen for forskning passer ikke til dagens strenge regler for vitenskapelig metode.
Samarbeider med andre yrkesgrupper
− Dreier din rolle som dyretolk seg stort sett om å diagnostisere og henvise videre?
− Ikke diagnostisering, for jeg kan fortelle hva jeg fanger opp av smerter og ubehag, men samtidig kan jeg gå glipp av ting. Det er ikke sånn at jeg får med meg absolutt alt. For eksempel, hvis jeg møter en hund som har gått med et vanskelig bakbein i ti år, så er det ikke sikkert det er der jeg kjenner mest smerte, det kan være i de beina som har blitt overbelastet på grunn av dette. Jeg kan bare fortelle hvordan kroppen kjennes ut. Dersom jeg opplever at hunden har vondt i bekkenet, så tar de kanskje røntgen hos veterinæren, men ingenting vises på bildet. Samtidig er det med dyr som med folk, det er ikke alt som vises på et røntgenbilde. En yrkesgruppe jeg har samarbeidet mye med er osteopater, kiropraktorer og naprapater, for de kan kjenne låsninger og spenninger i de områdene dyret har sagt at det har vondt.
I arbeidet sitt kan Sissel også finne underliggende årsaker til atferdsproblemer hos dyr.
− Det kan være en hund som har store problemer, er aggressive, biter eier, men som egentlig er syk. Da kan jeg fortelle at denne hunden har kjempevondt i hodet og foreslå en hjernescanning. Det er en undersøkelse som koster kanskje 7000, så jeg kan ikke anbefale dette uten at jeg regner med at det blir funn, og det har blitt funn på alle hundene jeg har sendt til hjernescanning.
Uthenging og sensur
− Du har også vært kritisk til «ingen liker å bli lurt»-kampanjen til Human-Etisk Forbund. Hva er årsaken til det?
− Det er det samme som jeg har nevnt tidligere. Folk som ofte har både utdanning og kompetanse i det alternative feltet de jobber i, blir hengt ut med fullt navn. De får kritikk rett og slett fordi de jobber med noe som human-etikerne ikke synes man burde jobbe med eller tjene penger på.
− I forbindelse med kampanjen har jeg også opplevd å bli hengt ut selv, på nettsiden deres. Problemet er at hvem som helst kan skrive hva de vil, og de ønsker en heftig debatt. På Facebook-siden til denne kampanjen hadde en som er ansatt i Human-Etisk Forbund og administrator på siden lagt ut feilaktig informasjon om meg, at «dette mennesket tar 2500 kroner for å «snakke med hunden din i 15 minutter». Folk raste og kommenterte, regnet seg til en timepris på 10 000 kroner basert på denne løgnen, og det var jo rundt ni ganger min timepris.
− Jeg kontaktet personen som hadde lagt det ut, sa at dette var uakseptabelt, men han ville ikke slette det fordi det hadde fått så mange delinger! Så kontaktet jeg Human-Etisk Forbund for å kreve det slettet, men fikk ikke svar. De slettet ikke tråden før jeg truet med politianmeldelse. Det vanlige her ville kanskje vært å be om unnskyldning for å spre løgn, men det fikk jeg ikke. Jeg synes hele intensjonen deres skinner igjennom her, og jeg forstår ikke at det skal være greit at folk som har et lovlig yrke i Norge skal mobbes og trakasseres på grunn av at noen er uenig i det.
Utdrag fra Granas klage til Human-Etisk Forbund:
− Tenker du at det kan være problematisk at hvem som helst kan kalle seg for eksempel dyretolk, og at det ikke finnes noen form for kvalitetssikring?
− Ja, selvfølgelig. I en bransje uten beskyttede titler, finnes det mye rart. Folk kan ta titler, men håndterer ikke etikken rundt, og det er det man må ta tak i. Hvordan vi kan forbedre bransjen, og gjøre den tryggere. En del har blitt gjort, for å stå på lista i Brønnøysund-registeret må du ha vært igjennom blant annet etikk-kurs. Så det er en kvalitetssikring i det. Men de er ikke interessert i denne innfallsporten, de ønsker ikke at kun de beste healerne skal kalle seg healere, de ønsker alle healere til livs. Behandlingen Snåsa-mannen fikk i Folkeopplysningen illustrerer intensjonene deres. Et annet eksempel er programmene til Lars Monsen, «Monsen på villspor», hvor han fikk mye hjelp av en healer. Han bekrefter selv at han ikke ville klart å gjennomføre uten denne hjelpen. Allikevel valgte NRK å utelate de det hadde filmet i forbindelse med healingen, fordi de «vil ikke ha Åndenes Makt på NRK». Jeg tenker at det er en sensur som ikke er sunn.
I tillegg til å være bekymret for latterliggjøring og mobbing etterlyser Grana en mer åpen holdning i media, og hevder at alle saker om alternative behandlinger blir fremstilt på samme måte.
− Det er det samme når man blir intervjuet som alternativbehandler. Du blir intervjuet, forteller mye, men helt på tampen tar de med en liten uttalelse fra en professor eller skeptiker, som med to setninger slår fast at dette bare er humbug. Det er vanlig, norsk journalistikk. Jeg tenker, hvorfor skal det alltid være slik, hvorfor går det ikke an å presentere noe og bare la folk undre seg?
