Tekst: Trine Åldstedt
Kjærligheten er deilig, trygg, lun og trøstende, den gir håp, tilintetgjør uutholdelig smerte og kan fylle oss til randen. Og i all sin deilighet er den så vanskelig. Vi får det liksom ikke til.
Det er underliggende krefter i oss mennesker som river oss i motstridende retninger. Vi ønsker å smelte sammen og bli til ett, og vi ønsker å skinne alene som den store, vakre, spesielle stjernen.
Har vi det ene, mangler vi det andre. For hvem er du om du gir deg hen og smelter sammen med en annen? Og hvem er du om du står der uten noen å skinne på? Virkeligheten er at vi trenger begge. Vi må skinne og utvikle, og være ett. Menneskeheten trenger begge, og Universet trenger begge.
Om vår lengsel etter å smelte sammen med en optimal annen stod alene, så ville vi fikset det lett. Vi hadde funnet vår utkårede kjæreste, den beste vennen, det beste stedet og sunket inn i en stillestående tilstand av behag og nytelse. Vi ville blitt ganske immobile.
Om vi bare hadde den ustoppelige driven mot å leve ut eget potensial og la den helt spesielle gnisten som gjør oss berettiget til egen plass i spotlighten brenne, så hadde vi mistet røttene som holdt oss stødig i vind og storm. Vi hadde mistet næringen og inspirasjonen som får oss til å blomstre og vokse. Vi hadde råtnet på rot.
Vi måtte bli født til å leve ut begge, for å sikre utvikling og opprettholdelse av liv. For framdrift og at verden dras videre. Dilemmaet er å finne balansepunktet. Inni virvaret og frustrasjonen, alene, sammen, behag og lykke.
Hvordan finner vi balansen?
Naturen er på lag med oss også der. Den har dynamikken i seg. Vi kjenner innvendig når vi trenger ro, støtte og samhold. Og vi kjenner når vi trenger å ta ut potensial, skape, vokse og være.
Når vi har nærvær. Når vi lytter. Når vi er til stede. Er vi det, ser vi nøklene som ledetråder for stegene på veien. Stegene som trener oss til mestre i relasjon til oss selv og relasjon til andre.
En byggestein, ja kanskje. Byggesteinen i relasjoner er tillit.
Tillit får oss til å åpne oss. Tillit gjør at vi tør å tro på, tør å gå i møte, tør å ikke ha alle svarene, tør å erkjenne at vi har feil og mangler. Uten tillit, hvordan skal vi kunne elske og gi oss hen, og samtidig stole på at den andre tåler at vi skinner som en stjerne?
Som alt annet med oss mennesker er det en struktur bak tillit. Den kan vi lære oss.
Brené Brown er forsker, professor og foredragsholder. En populær og stigende stjerne på læringshimmelen som stadig flere finner inspirasjon og bevissthet om mennesket og våre særegenheter fra. Du finner henne blant annet på TED Talks, hos Oprah og på bestselgerlister verden over. Hun har gått i dybden på hva tillit består av og hvordan den bygges.
Hun siterer Charles Feltman, forfatter av The Thin Book of Trust, og beskriver tillit som «å velge å gjøre noe som er viktig for deg sårbart for andre personers handlinger. Mistillit er når det jeg har delt med deg som er viktig for meg, ikke er trygt hos deg».
Gjennom sin forskning hevder Brené å ha avdekket anatomien til tillit. Hun har satt det opp i et system på syv aspekter som samlet beskriver hva tillit består av og hvordan den bygges, og gitt dette systemet akronymet BRAVING, som står for Boundaries, Reliability, Accountability, Vault, Integrity, Non-judgement og Generosity.
Boundaries – grensesetting
I en tillitsrelasjon må vi være klare på egne grenser samt holde og respektere dem. Begge parter må kjenne til og etterleve egne grenser, og også respektere hverandres.
Min erfaring er at grensesetting er en pågående prosess, for grensene våre prøves og utfordres underveis i forholdet, gjennom hendelser og i takt med at relasjonen vokser. Ofte vet vi ikke selv heller hvor vår grense går, før vi er i situasjonen. Måten å kjenne til egne grenser på er å være våken for sine reaksjoner og snakke om det en opplever med hverandre. Grensene våre står ikke skrevet sort på hvitt utenpå oss, og trenger å uttrykkes for å tydeliggjøres.
Reliability – pålitelighet
Å gjøre det vi sier vi skal gjøre. Ikke bare én gang, men gjennomgående. Det gjelder å holde ord. Ikke bare når du har lovet noe stort, men også i situasjoner som når du treffer noen på gata du ikke har sett på lenge, og sier: «Så hyggelig å møte deg, la oss ta en kaffe en dag.» Enten følger du opp og tar kaffen, ellers sier du bare: «Så hyggelig å se deg.»
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg personlig er dette noe jeg har gjort mange ganger. Jeg både har lyst til, ønsker meg og foreslår kaffemøte, men følger ikke opp. Ikke fordi jeg innerst inn ikke vil, men fordi dagene er fulle og den løse avtalen blir borte på veien. Og det har aldri slått meg at jeg derigjennom kludrer til tilliten folk har til meg.
Accountability – ansvarlighet
Å ta ansvar for egne handlinger – og feil. Dersom og når noe skjer som har uheldige konsekvenser eller blir annerledes enn tilsiktet, så må den som gjør handlingen selv ta eierskap og rydde opp. Han eller hun, du eller jeg må stå for det, be om tilgivelse eller rette opp med annen handling.
Vi er mange som gjenkjenner hvor lett det er i relasjoner å gå inn og dekke over eller unnskylde. «Det var sikkert jeg som ventet for mye» eller «jeg skulle ikke sagt eller gjort det, jeg burde ventet» eller lignende. Baksiden av den medaljen er at vi samtidig tar bort muligheten for den andre til å bygge et sterkt tillitsforhold til oss, sammen med anledningen til å vokse og lære av egne handlinger.
Vault – hvelv
Hver av oss har et indre hellig sted, et hvelv, hvor vi bærer vår historie og vår virkelighet. I tillitsrelasjoner deler vi fra dette hvelvet, i fortrolighet til dem vi har tillit til. Om den andre da går videre og forteller til en tredje part, bryter det tilliten. Hvelvet inni oss har bare én dør, sier Brené. Spørsmålet vi alle kan stille oss når vi deler informasjon fra andre, er: «Er dette min historie å dele?»
Dette aspektet ved tillit i vennskap er det lett å forbryte seg mot. Det er fort gjort å si for mye når en opplever å sitte i fortrolige samtaler. Hva som er beveggrunnen, kan variere. Er det for å lette eget hjerte fordi det er tungt å bære, eller for å kunne komme opp med måter å hjelpe på, er det kanskje tilgivelig? Men er det for å framheve seg selv og bygge sterkere relasjon til den som lytter basert på å fare med sladder, er det lite mer å si om verdien av det vennskapet enn at det lukter vondt.
Integrity – integritet
Et sterkt ord på en avgjørende ingrediens for tillit. Når vi har integritet, står vi for våre meninger og vi handler prinsippfast. Motsatsen er hykleri og skinnhellighet, og i relasjoner kan vi bare ha tillit dersom den andre handler ut fra egen integritet.
I det ligger også å velge mot framfor behag, det som er rett framfor det som er morsomt og lett, og det å praktisere sine verdier framfor å predike dem.
Å stå i integritet koster litt. Vi må både tenke, handle og holde ut etterpå. Og det er sånn det må være dersom vi ønsker å bygge varig tillit.
Non-judgement – ikke-fordømmelse
Når noen ber om hjelp fordi de er i en situasjon av nød eller de selv ikke takler det de står i, hjelper vi selvsagt. Men det er i samme øyeblikk lett for hjelperen å komme litt ovenpå. I et tillitsforhold må vi kunne be om hjelp og hjelpe uten å dømme eller fordømme den andre som svak.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har kjent på situasjoner hvor jeg føler meg sterkere og litt «bedre» enn den andre gjennom å hjelpe. I de tilfeller har jeg i samme øyeblikk også kjent at det skjer noe med relasjonen. Det blir en slags avstand og mangel på likeverd. Vi har gjerne lettere for å gi hjelp enn å ta imot. Kanskje dette er fordi vi intuitivt føler at dette kan skje?
Generosity – raushet
At vi i et vennskap tillegger den andre den mest generøse hensikten i deres respons, handlinger og adferd, og at i tilfeller hvor vi ikke vet eller reagerer på noe, så snakker vi om det. For eksempel om du står i en krevende situasjon og hadde trengt at din venn ringte eller stilte opp, men ikke gjorde det. I et vennskap i tillit sier vi: «Jeg hadde den tøffe forhandlingen med sjefen i går. Jeg hadde satt pris på om du ringte og ønsket meg lykke til, men jeg vet du strever med å få tiden til å strekke til, og at du er i innspurten med prosjektet ditt nå.»
Det er lett å bli såret, føle seg sviktet og trekke seg litt unna når noen glemmer oss eller gjør noe på tvers av det vi ønsker de skal gjøre. Det er lett å glemme raushet og å være romslig når vi selv kjenner på behov og smerte.
Å ha utfordringer med tillit og i nære relasjoner er vanlig. Og som Brenés forskning viser oss, er det også sammensatt og har mange sider. Derfor er det så bra å bryte det ned i mindre deler som vi både kan forstå, snakke om og få oversikt gjennom.
Hun ga systemet sitt navnet BRAVING, som henspeiler på mot. Å gjøre eller handle på mot, å utøve modighet. Det er et betegnende navn, for å etterleve de syv punktene krever både mot og at vi er modige.
Tillit til deg selv først
Brené drar modellen sin videre fra relasjon mellom to parter til relasjonen vi har til oss selv. Det å ha tillit til og kunne stole på seg selv henger sammen med å kunne elske seg selv.
Som det meste i livet ellers er vi ikke bedre enn jobben vi har gjort på oss selv. Vi kan verken forvente eller predike noe for andre som vi selv ikke har gjort eller eier gjennom erfaring.
Om du ikke kan stole på deg selv, kan du heller ikke be andre stole på deg. Du kan ikke be andre gi deg det du ikke har. Om noen sier de elsker deg, men ikke elsker seg selv for eksempel – kan vi tro på det da?
Vi kan bruke samme modell til å bygge fundamentet vårt. Til å hjelpe oss til egenkjærlighet. Sånn som dette:
Grensesetting: Kjenner jeg mine egne grenser? Hvordan uttrykker jeg mine grenser overfor andre? Hvordan uttrykker jeg dem overfor min nærmeste venn?
Pålitelighet: Holder jeg ord overfor meg selv? Når jeg lover meg selv noe, setter meg et mål eller sier hvordan jeg vil ha det, etterlever jeg det da?
Ansvarlighet: Når jeg gjør feil eller svikter det jeg vet eller har bestemt meg for, tar jeg det på alvor da? Gjør jeg opp status og innfører de endringer som skal til for at det ikke skjer igjen?
Hvelv: Praktiserer jeg mine sannheter med respekt? Setter jeg ord på det som viktig overfor den personen det gjelder og holder meg til det?
Integritet: Gjør jeg det som er riktig i situasjoner? Selv om det skulle være fristende å følge minste motstands vei, å ha det gøy og prate bort noe, står jeg i det jeg vet er riktig, det som krever min styrke og mot, og holder ord?
Ikke fordømmende: I tilfeller hvor jeg trenger hjelp, ber jeg om hjelpen uten å føle skam eller at jeg er svak?
Raushet: Gjennom handlinger og reflekser, kritiserer jeg egne handlinger og snakker meg selv ned i stedet for å tillegge meg selv de gode intensjoner og heller evaluere det hele?
Å kunne stole på seg selv gir egenverd. Egenverd er avgjørende for egenkjærlighet. Når vi har egenkjærlighet, har vi evnen til å gi og ta imot kjærlighet.
Eller hva tenker du? Kan vi vente at andre skal gi oss noe vi selv ikke finner oss verdig til?
Praktiser tillit. Bygg din egen så du kan stole på deg selv over alle andre. Så praktiserer du samme tillit videre i dine relasjoner.
Tenker du som meg at vi vil endre vår verden da? Å finne balansen i å gi og ha kjærlighet?
Om artikkelforfatteren:
Trine Åldstedt har mange års erfaring med NLP, hypnose og coaching, og er leder ved NLP- og coachingskolen MetaResource, som hun grunnla i 2004. Skolen er godkjent av The Society of NLP og Richard Bandler, som medgrunnlegger av NLP. I flere år har Trine også undervist ved andre NLP- og coachingskoler, i tillegg til å drive egen virksomhet innen kurs og coaching. Åldstedt er medforfatter av NLP-boken «Alt sitter i hodet» (2009).Nettside: www.metaresource.no. Blogg: www.trinealdstedt.no
