Tekst: Elisabeth Hægeland Reynolds
Ingen nybakte foreldre går på skole for å lære hvordan de kan være best mulig foreldre for sine barn. Den eneste skolen man har, er livet selv.
Men langt fra alle har fått dekket sine egne behov for nærhet og omsorg i barndommen, og langt fra alle har bearbeidet egne sår og traumer før de får barn. Om vi ikke er bevisst på dette, kan egne sår og udekkede behov videreføres til våre egne barn.
Tobarnsmoren Sara Eline Eide engasjerer seg mye i utfordringene som mange foreldre har. For det er ingen som egentlig kan påstå at det å være forelder er en enkel jobb. Likevel krever samfunnet at to nybakte foreldre uten noen erfaring med barn skal klare det alene, utenom barnehage- og skoletid.
Eide er utdannet spesialpedagog og InnerLife-terapeut på ArunA-akademiet, og har tatt seminarledelsesutdannelsen hos Jesper Juul, hvor anerkjennelse og likeverd er i fokus. Hun jobber som spesialpedagog i ungdomsskolen og tilbyr kurs og veiledning for foreldre, lærere og andre voksne som jobber med barn og unge.
Nærvær og trygghet
Å være en nærværende og trygg voksen i barns liv er det viktigste forebyggende psykiske helsearbeidet vi kan gjøre, mener Eide.
Hun er overbevist om at det som skaper trygge barn, er foreldre og voksenpersoner som bruker nok tid og energi på å være sammen med barnet. Når man er sammen med barnet, er det viktig å leve seg inn i barnets tenkemåte og følelser og å være lydhør for barnets signaler.
Sara Eline liker å sammenligne det å være sammen med barn med å være to parter i en dans, med to individer som beveger seg i forhold til hverandre. Den voksne leder dansen, men må følge med på signalene fra barnet slik at barnet klarer å følge trinnene og takten.
‒ På en vennlig, men tydelig måte veileder du barnet til å erfare seg selv, slik at barnet kan vokse inn i verden og samfunnet med seg selv.
‒ Ta barn på alvor
Nærværende og tilstedeværende voksne er altså noe av det som må til for å skape trygge barn, ifølge Eide.
− Tilstedeværelse handler om å være emosjonelt tilgjengelig for barnet og om å være emosjonelt til stede. I dette «rommet» som oppstår når vi er til stede og nærværende, er det forståelse og tillit. Da er vi åpne for hverandre og intuisjonen inntreffer. Da finner vi gjerne løsninger på låste situasjoner, og vi vet hva som skal til.
Når vi kjenner denne forbindelsen til barnet, kjenner vi lettere hva som føles riktig i alle de valgene vi står i til enhver tid. Og her kommer det viktigste, mener Sara Eline.
‒ Det som er riktig for ett barn, er ikke nødvendigvis det riktig for et annet barn. Det som kjennes riktig for noen foreldre, kjennes ikke nødvendigvis riktig for andre foreldre.
‒ Men hvis for eksempel et spedbarn på 2–3 måneder ligger og gråter i vogna eller i senga, vil det ikke være riktig at det skal ligge der en stund og gråte fordi noen mener de skal lære seg å sove.
‒ Når et barn ligger og gråter hjerteskjærende, og du nesten har lyst til å gå bort og ta opp barnet selv, da tenker jeg det er en manglende forbindelse mellom omsorgspersonen og barnet. Da distanserer omsorgspersonen seg fra det behovet barnet har, sier Eide.
I slike tilfeller kan det være at omsorgspersonen selv har mange udekkede behov, er utrygg eller har opplevd ting som gjør det vanskelig å takle situasjonen. Det betyr ikke at det er riktig overfor barnet som ligger der.
Når hun som mor har vært i situasjoner der hun har følt seg rådvill, har hun noen ganger spurt seg selv: «Dette synes jeg ble vanskelig, hva skal jeg gjøre nå? Hva kjenner jeg egentlig? Hva føles riktig å gjøre nå?» De gangene hun har klart å løfte blikket fra den vanskelige eller ubehagelige situasjonen, har hun som regel kommet i kontakt med delen av seg selv som ser løsningen.
− En nærværende relasjon tar ikke bort de vonde opplevelser vi har i livet, men det gir oss et grunnlag til å takle de ulike følelsene og tankene som kan oppstå, sier Sara Eline.
Valg etter alderstrinn
Å gi barna medbestemmelse i eget liv mener Eide er en forutsetning for at de utvikler en god selvfølelse.
‒ Vi trenger alle å føle at vi har muligheten til å påvirke egen hverdag. Ved å gi barn tilpassede valg øver vi dem opp til å tenke, reflektere og forholde seg til sin egen hverdag. Ved å starte med dette fra barna er små, lærer vi dem å ta valg, og like viktig – vi lærer barna langsomt å ta ansvar for valgene de tar.
Vi kan gi barna valg ut ifra det de er i stand til å velge imellom. Når de er to år, kan de godt velge om de vil ha den blå eller den grønne lua, men ikke om de skal ha lue. Små barn har ikke godt av å få helt åpne valg, så sett heller opp et par–tre alternativer der du som forelder kan akseptere alle tre.
Senere kan du be barnet gå ut og kjenne på temperaturen, og så spørre: «Hva tror du det er lurt å ta på?» Da er barnet med på prosessen, og du unngår mange konflikter.
‒ Det at de opplever at de får et valg, gjør at de føler at de blir tatt på alvor og de opplever å få være sjef i eget liv. Når barnet er med i prosessen, blir det langt færre protester – det er min erfaring, sier Sara Eline.
Skadelig belønning og straff
Belønning for atferd og ulike former for mild straff som oppdragelsesmetode er mye brukt. Det betyr ikke nødvendigvis at det er gunstig for barn.
‒ Jeg mener at belønning og straff er direkte skadelig for et barns utvikling, hvis man ønsker barn som er trygge i seg selv.
Foreldre bruker belønning som klistremerker, opplevelser og gaver når barnet gjør noe bra, for å få barnet til å gjøre mer av det samme. Voksne bruker straff som å sende barn på rommet, i skammekroken eller på gangen for å korrigere barnet. På den måten skal barns atferd reguleres etter den voksnes normer og regler. Barnet blir på denne måten styrt av noe utenfor seg selv.
‒ I beste fall kan du oppnå god oppførsel på kort sikt. Men barnet lærer ikke å regulere atferden sin selv.
Problemet er at mange voksne ikke helt har tatt innover seg konsekvensene av å regulere barns atferd med belønning og straff.
‒ På kort sikt kan det gi foreldrene et pusterom, men på sikt fungerer det dårlig for alle parter. Det er i hvert fall min erfaring, sier Sara Eline.
Et eksempel er et barn som er lei seg og gråter. Istedenfor å la barnet gråte seg ferdig, være til stede med barnet i gråten og finne ut av hva barnet er lei seg for, prøver mange å få barnet vekk fra den triste følelsen ved å friste med noe de vet barnet liker, som en is. Barnet «belønnes» for å gå ut av sin egen følelse. Da gjør vi barnet en bjørnetjeneste. Barnet lærer at vonde følelser vil vi helst ikke ha. De lærer også å bruke mat som trøst.
− Det er viktig å spørre seg selv: «Ønsker jeg et barn som er ytrestyrt? Eller ønsker jeg et barn som navigerer etter sine egne indre verdier?» For meg er svaret enkelt, sier Sara Eline.
Anerkjennelse fremfor ros
Å få skryt er noe de fleste liker, men Eide mener det er veldig viktig å være klar over forskjellen på ekte anerkjennelse og ytre, overfladisk ros.
Du kan si at noen er flinke til å tegne eller flinke til å spille piano. Men å rose et barn for atferd eller prestasjoner uten å være følelsesmessig til stede og nærværende, har ingen hensikt, mener Sara Eline.
‒ Det nytter ikke å stå på sidelinjen og bare gi en kommentar i bakgrunnen. Barn trives ikke i avstand. De merker når du ikke er på nett med dem.
Anerkjennelse handler om å gi ros med nærhet og tilstedeværelse, som blir mer ekte. Det skaper tillit, mener Sara Eline. Aller viktigst synes hun det er å formidle hvordan det barnet gjør, berører deg. Det vil gi mer tilbake og bety mer for barnet.
‒ Det er ikke ordene med skryt barnet trenger, men opplevelsen av at du er glad for dem og deltar i deres verden. Noen ganger er det nok med et blikk, en hånd å holde i, eller å være med dem i det de gjør. Ros kan oppleves som fravær av nærhet.
Et eksempel fra Sara Elines eget liv er da sønnen hennes på 8 år og datteren på 15 år hadde tegnet en tegning av hunden deres. Datteren har gått på diverse tegnekurs. Sønnen spurte Sara Eline hvilken tegning hun syntes var finest, som lignet mest på hunden.
‒ Jeg måtte tenke meg om litt, før jeg svarte. Her var det viktig å svare ærlig, samtidig som jeg ikke tok fra ham selvtilliten på å tegne. Jeg svarte at søsteren hans var flinkere til å tegne, men at begge tegningene hadde sitt eget uttrykk og betydde like mye for meg. Han virket fornøyd med svaret, forteller Sara Eline.
Anerkjennende og nærværende relasjoner avler god selvfølelse, trygghet og glede.
− Når vi som voksne tør å være i øyeblikkene av nærhet med barnet, får vi mye næring selv også. Vi får tillit og hengivenhet tilbake, sier hun.
Barn som slår og erter
Når barn slår eller oppfører seg «ufint», er det alltid en grunn til det. Den amerikanske psykologen Ross Greene, som jobber med ungdom med uønsket atferd, har en forklaring. Han sier at når barnet avviker fra en forventet oppførsel, er det fordi barnet ikke har kunnskapen eller ferdigheten som kreves i den gitte situasjonen. Derfor klarer de ikke å løse situasjonen på en god måte. Det de trenger hjelp til da, er å bli veiledet til andre måter å håndtere frustrasjonen på.
Når barn har en uønsket atferd, anbefaler Eide å gjøre følgende:
- Bekreft selve handlingen til barnet.
- Undersøk og eventuelt bekreft barnets følelse. Spør: Ble du sint eller lei deg? Hva skjedde? Hva gjorde at du slo?
- Veiled barnet, for å gi barnet en forståelse av følelsene og hendelsen og gi en alternativ handlingsmåte.
Hvis barnet slo for å få tilbake en spade, kan man si: Jeg vet at spaden ble tatt fra deg, men hvis du hadde tatt en annens spade, ville du likt å bli slått? Barnet er da med på å reflektere og kommer kanskje med forslag til en annen måte å gjøre det på.
− Det viktigste er å ha med seg barnet i prosessen. På den måten skapes en forståelse i barnet, og barnet er selv med på å løse situasjonen. Dette vil gi barnet verktøy for konflikthåndtering.
Vi kan ikke unngå at barn blir sinte, sure og slår, dytter eller mobber. Det som er viktig, er å hjelpe den som blir utsatt for noe ubehagelig og veilede den som har utsatt en annen for noe ubehagelig.
− Barn har ikke så stort register å ty til når de skal løse konflikter. De har ikke så mye erfaring. Det er vi som må legge til rette slik at de får erfaringene de trenger, sier Sara Eline.
God relasjon viktigst
Det viktigste vi kan gjøre for barn, enten vi er foreldre, naboer eller omgås barn profesjonelt, er å investere i å skape en god relasjon. En god relasjon er basert på nærvær og interesse. Når relasjonen er på plass, er det lettere å nå inn til et barn, også i vanskelige situasjoner.
− Min erfaring i skolesammenheng er at hvis du har en god relasjon til en elev, er det ikke vanskelig å få eleven til å høre på deg, selv om det skulle være atferdsvansker eller diagnoser inne i bildet, sier Sara Eline. Hun har flere års erfaring fra både barnehage, barneskole og ungdomsskole.
Vi velger gjerne å høre på gode råd eller veiledning fra folk vi har tillit til og en god relasjon til. Vi er mer mottakelige for innspill fra folk vi er trygge på, enn fra noen vi ikke kjenner så godt.
Mange voksne bruker begrepene kvalitetstid og kvantitetstid. Enkelte foreldre har det så travelt og sier de har kvalitetstid med barna sine.
‒ Min erfaring er at barn trenger den voksnes tid, ikke bare for å gjøre ting sammen, men for å være sammen i hverdagen og oppleve hverandre i det daglige. Når vi tilbringer tid sammen, gir vi hverandre rom for de gode stundene, og vi gir rom for samspill på godt og vondt.
Eide sier ikke at man ikke skal ta vare på seg selv som voksen. Men hvis man er veldig hastig og hele tiden på farten, så mister man mye på veien. Relasjonen blir mindre nær, og barna blir mindre trygge, mener hun.
Gir lavt selvbilde
Som fagarbeider i ungdomsskolen vet hun at mange barn og unge sliter med selvfølelsen sin. Det kan vise seg i prestasjonsangst, spiseforstyrrelser, depresjoner, angstrelaterte symptomer og selvskading. Selv om de fleste barn får høre at foreldrene er glad i dem, kan det hende at de ikke føler det.
Noen føler ikke at de har verdi, eller de føler seg ikke verdsatt for hvem de er. De vet ikke at de betyr noe for noen. Kanskje får de ros for det de presterer, men hvem er de når de ikke presterer?
Mange barn og unge føler at foreldrene deres ikke tar dem nok på alvor, at de ikke har medbestemmelse i eget liv, og at de ikke blir sett og hørt for den de er.
− Ordene «Jeg er glad i deg» betyr ingenting hvis ikke barnet opplever det følelsesmessig, sier Eide. Mange har nok blitt styrt av foreldrenes verdier og normer, i stedet for å bli veiledet til å bli kjent med seg selv og å finne frem til og bruke sine egne indre verdier.
Den «perfekte» forelder
Mange foreldre har fortsatt en bevisst eller ubevisst forestilling om at de er «over» barna sine. Uten å tenke over det går de inn i den gammeldagse autoritære rollen der de skal bestemme. Og så er de redde for å gi fra seg denne autoriteten, fordi de ikke vet om noe annet.
‒ Den «perfekte» forelder er for meg autentisk, det vil si et menneske på godt og vondt. Det er en som tar ansvar for egne følelser, en som kan gråte og le med barnet sitt. Det er en som kan tilgi, en som kan si unnskyld, en som kan innrømme feil, en som kan være et forbilde og en som kan veilede.
Det beste vi kan gi barna våre, er opplevelsen av å ha verdi og opplevelsen av at det de tenker og føler, er viktige bidrag inn i familien. Vi viser at handlingene deres teller.
‒ Barn elsker å bidra, vi må bare gi dem rom og mulighet til det. På denne måten får barnet være i kontakt med sin egen vilje og sin egen natur. Der finnes inspirasjonen, kreativiteten og gleden, avslutter Sara Eline.
Om Sara Eline Eide:
Sara Eline er tobarnsmor og utdannet innen spesialpedagogikk. Hun har jobbet med terapi og veiledning i over 20 år, både som tai chi-lærer, astrolog og InnerLife-terapeut. Hun har jobbet en del med foreldreveiledning og holdt en del foredrag om dette. I tillegg har hun gått Jesper Juuls seminarlederutdannelse, som går mye ut på å være anerkjennende i relasjoner til barn og unge. De siste ti årene har hun jobbet med barn og unge i skolen.
Nettside: www.foreldrelivet.no
