Tekst og foto: Karin Mogård
Mistelteinen er en sagnomspunnet urtevekst med mange historier knyttet til seg. Blandingen av overtro og sannheter om urtens helbredende og samtidig skadelige virkning har gitt denne snylteren et ganske romantisk rykte.
Den vokser høyt oppe i trekronene mellom himmel og jord – derfor er det fra gammelt av blitt sagt at den tilhører åndeverdenen og følgelig må være i den nære bekjentskapskretsen til guder, nymfer, troll og druider. Mistelteinens helbredende krefter er forskjellig alt etter hvilket tre den vokser på, men magisk sett er det den som vokser på eiketrær som er den sterkeste.
I Norge er den et reseptpliktig legemiddel som blir benyttet blant annet i kreftbehandling og ved hjerte- og karsykdommer. Også ved epilepsi, angst, nervøsitet, migrene og revmatisme blir den brukt.
Ved juletider er det fremdeles tradisjon å henge greiner av misteltein på inngangsdøra for å bringe hell, god helse, styrke og fruktbarhet i det kommende året – en liten og trivelig overlevelse av fordums overtro helt inn i vår moderne tidsalder.
Den dødbringende mistelteinen
De eldste historiene om misteltein går tilbake til den norrøne gudeverdenen, hvor Odin hersket i Valhall med sine sønner og kvinner.
Snorre forteller i Edda, sin lærebok om skaldskap, at de norrøne gudene fryktet at verdens undergang ville ramme dem dersom lysets gud Balder ble drept. For å forhindre dette ble derfor alt levende og dødt avkrevd et løfte om at ingen og ingenting skulle kunne skade ham.
På en eik ved Valhalls porter vokste det en likevel en liten og spe misteltein som ingen hadde avkrevd dette alvorlige løftet. Loke, ondskapens gud, smidde seg et spyd av denne giftige mistelteinen og lurte deretter sin blinde bror Hod til å kaste den mot Balder som da falt død om.
Slik gikk det altså til som det ble spådd i kvadet; lysets gud døde, og gudene gråt og fryktet for verdens videre skjebne. Og alt det forårsaket av en liten, veik mistelgrein.
Den magiske mistelteinen
Litt nærmere vår egen tidsregning, omtrent år 200 f.Kr., levde kelterne. Prestene deres ble kalt druider, og de hadde stor innflytelse i den keltiske verdenen. Druidene sto høyt i akt som intellektuelle, dommere og spåmenn, de var også astronomer og ble sett på som forbindelsesledd til gudene.
Mistelteinen ble brukt av druidene både som tryllemiddel og som universalt legemiddel, og den som vokste på eik, ble sett på som spesielt kraftfull og hellig. Lenge trodde man at mistelteinen var eikens sjel og et symbol på seksualitet.
Yppersteprestene hos druidene samlet misteltein med gullsigd ved midtsommer eller seks dager etter svartmåne. Deretter ble det avholdt fruktbarhetsseremonier som foruten å gi gode avlinger også skulle gi mennesker lykke og gjøre både folk og fe fruktbare. Mistelteinen som ble samlet, skulle også beskytte dem mot lynnedslag, sykdom, ulykker av alle typer, brann og mange andre ting.
Den helbredende mistelteinen
Misteltein er svakt giftig, og skal man lage te av den, må den tilberedes som et kaldt uttrekk. Man tar da en teskje av knuste blader fra mistelteinurten og legger disse i en kopp, heller over kaldt vann og lar den så stå tildekket i 12 timer. Deretter siles urtene av, og teen varmes forsiktig opp til drikketemperatur. Teen skal drikkes i små slurker.
Sammen med mistelteinurtene kan man godt blande inn andre krydder som for eksempel merian, ringblomst eller kjerringrokk.
Mistelteinteen virker regulerende på blodtrykket, den balanserer blodsirkulasjonen og setter i gang fordøyelsen. Teen øker også stoffskiftet og har krampeløsende egenskaper. Teens lett blodstillende egenskaper kan settes inn i behandling av sterke menstruasjonsblødninger. Videre hjelper den kvinner om de har problemer i overgangsalderen med for eksempel hjerteklapp, angstfølelse og pustebesvær.
I Mellom-Europa brukes mistelteinpreparater mye både av skolemedisinere og naturmedisinere. Den anvendes til å behandle hjerte- og karsykdommer og mot uro, angst og stress.
I Norge er den et reseptbelagt legemiddel og brukes blant annet i kreftbehandling ved at det injiseres uttrekk av den. Urten kan også brukes som middel mot svimmelhetsanfall og som beskyttelse mot arteriosklerose. Videre brukes den som et tillegg i behandlingen av sukkersyke, og ved høysnue kan det hjelpe å snuse inn te av misteltein.
Beskyttelse mot onde ånder
I middelalderen ble buketter med mistelteiner hengt ned fra taket for å beskytte mot onde ånder. I Europa ble de også plassert på hustakene og over fjøsene for å forhindre at heksene kom inn. Den ble i det hele tatt båret eller plassert på passende sted avhengig av hvilken funksjon den skulle tjene.
Mistelteinen kunne jage bort onde ånder og sykdom, og det å brenne selve urten skulle forvise ondskap. Den har også blitt brukt i formularer for udødelighetstilstander og for å åpne låste dører. For å oppnå usynlighet skal man henge urten om halsen.
Misteltein ble lagt i voggen til spedbarn for å forhindre bytting eller at barnet skulle bortføres av alvefolket. Hengte man en misteltein på soveromsdøren, skulle man få positive drømmer og en rolig søvn.
Ifølge folketroen var det å bære en ring av misteltein noe som ga jegerne hell under jakten og kvinnene god fruktbarhet. Planten ble sett på som et fruktbarhetssymbol og var viet kjærlighetens gudinne. Derfor var det obligatorisk å kysse når man stod under en opphengt misteltein, og denne 300 år gamle skikken er noe mange fremdeles holder på.
Har beholdt sin kraft
For 2000 år siden trodde kelterne at mistelteinen kunne helbrede epilepsi og de fleste andre sykdommer, og fortsatt blir uttrekk av den brukt mot blant annet svimmelhetsanfall. Overtro og magi til tross – druidene var kanskje ikke så langt unna noen sannheter med sine helbredelseskurer.
Og hvem vet – kanskje er mistelteinen en del av åndeverdenen og et forbindelsesledd mellom guder og mennesker der den vokser så høyt oppe mellom himmel og jord?
